Trosser angsten utenfor leiligheten

I over lang tid har jeg strevd med isolasjon og jeg prøver nå å komme ut av isolasjonsbobla. Noe som er svært krevende fordi jeg har vært isolert såpass lenge. Verden utenfor har bare rast av gårde uten at jeg har vært med på utviklingen. Livet mitt har vært innenfor fire vegger og til en vis grad innenfor begrensede områder. Mange ganger har jeg tenkt at nå er det på tide å bryte dette mønsteret, hver eneste gang har jeg feilet og blitt skuffet over meg selv-

Igjen er jeg her hvor jeg skal prøve å bryte ut av isolasjonsbobla. 

Litt etter litt skal jeg nærme meg verden utenfor. Ikke ha for store mål om å erobre verden med en gang. Noe jeg har en tendens til å ha. Noe jeg brenner meg på hver eneste gang. Denne gangen skal jeg ha små mål og jeg er allerede i gang. Må innrømme at det strittet imot på innsiden da jeg fikk oppgaven i fra fysiotanten, men får å bryte ut av isolasjon er det verdt et forsøk og jeg er villig til og prøve. 

I går var første dag for oppgaven som jeg hadde fått av fysiotanten og selvsagt begynte tankene å spinne. Ganske fort ble tankene omgjort til katastrofetanker. På et eller annet tidspunkt i dette tankesurret dukket det opp en tanke om at jeg skulle ta med meg mac-en ute å sette meg for å skrive. Absurd tanke. Var det ikke nok å gjennomføre oppgaven. Hvorfor skulle jeg presse meg mer og lenger i grunn. Før jeg visste ordet av det var jeg ute av leiligheten og på vei ut med mac-en og iskaffe. Visste med meg selv at om jeg hadde brukt noen få sekunder til på å tenke ville jeg aldri ha kommet meg ut av leiligheten. De få sekundene var med på å avgjøre at jeg kom meg ut og greide å være ut i vel en times tid.

Jeg mestret over angsten og katastrofetankene. Selvsagt begynte jeg å tenke at nei dette vil aldri gå. Det vil bli ved denne ene gangen. Hva er vitsen med å fortsette dette tullet?! Tankene surrer. Er det noe jeg gjør så er det å overtenke nesten alt til den lille minste detalj. Hva om? Enn hvis? Tenk om! Lista er uendelig lang. 

For å bryte ut av isolasjon er jeg nødt til å bevege meg ut på ukjent grunnlag og det skummelt som faen. Heldigvis har jeg gode støttespillere med meg og uten disse ville jeg aldri nok aldri ha beveget meg ut på det jeg nå er i ferd med å gjøre. 

Starks er det på tide med dag 2 av utfordringen fra fysiotanten og angsten ligger der som et tykt lag, men jeg er bestemt på å gjennomføre. Får å gjøre dette lettere mente hun at jeg burde komme opp med et belønningssystem til delene fordi hun vet at noen av delene vil komme til å protestere. Ukelønn en fin ting. En av delene strakte ut en hånd mot fysiotanten og sa: – 10 kroner hver gang. Jeg må finne på et belønningssystem for delene, sånn at motivasjon holdes oppe. 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no