Regnbue

Forrige søndag oppdaget jeg plutselig en regnbue på himmelen. En av de minste barnedelene, Tilje, ble oppkavet at hun nærmest slengte på seg skoene og løp ut. Hun skulle ut og se på regnbuen. Lerke hjalp til med å ta bilde så Tilje kunne ha til senere. – Du, Lerke, tror du at vi etter hvert slipper mer løs, spurte Tilje. – Jeg håper det Tilje. Jeg håper virkelig det, svarte Lerke tilbake og tok Tilje i hånden. Får Lerke visste at kroppen til Kine var sliten etter en kort tur ute. 

Etter lang tid vekke fra skriving, kjenner jeg en trang til å hamre løs på tastaturet og skrible med penn i notatbøkene mine. Den aktuelle følelsen har jeg ikke kjent på uendelig lenge. Faktisk kan jeg ikke huske sist jeg gjenkjente følelsen. Bare la fingrene danse over tastaturet og la ordene fortelle sin egen historie. 

I lang tid har jeg hatt som mål og latt delene få ta del i mitt merkverdige, kaotiske, turbulente liv. Dessverre har jeg vært alt for redd og jeg har gjentatt ganger forsøkt, men hver eneste gang har jeg ikke mer eller mindre gitt opp før jeg allerede har prøvd å gå delene i møte. Igjen tenker jeg å forsøke og denne gangen tror jeg at jeg har andre forutsettinger enn tidligere. Kanskje dette blir starten på et fint samarbeid, og jeg vet det kommer til å koste enormt mye av både meg og de som bor i den underlige hagen. 

Vet jeg må tørre å lytte, men samtidig vet jeg ikke om jeg våger. Får jeg er livredd for hva som kan vente meg bak neste hjørne. Så jeg må virkelig unnskylde meg for at jeg ikke tør å lytte til dere, at jeg har sviktet dere når dere har trengt meg aller mest. Vet ikke en gang hva jeg vil med dette, annet enn at jeg er redd. Livredd for hva som vil komme fram fra mørkets dype skygge sider og fram i skumringslyset. 

Jeg vet godt jeg har røpet hemmeligheten din, Ulrikke, og jeg kan ikke noe annet enn å si at jeg er veldig lei meg for at hemmeligheten er blitt røpet og fortalt videre. Du forstår jeg kunne ikke være alene med den hemmeligheten. Ja, du har all grunn til å være sint på meg og du har også rett til å hate meg fordi jeg røpet hva hemmeligheten var for noe. Jeg kunne ikke bære den alene. En dag håper jeg du vil forstå, og jeg skjønner godt du syns jeg er dum og alt det der. -Fy faen, du er jo helt idiot. Skal gjøre alt for at avtalen med dustete fysiotanten ikke blir holdt. Hvor teit går det an å bli og tro at jeg går med på en slik avtale? Fy faen altså! 

Det har gått en del dager siden Tilje oppdaget regnbuen og er ganske stolt over å ha et minne av den. Ulrikke derimot er ikke særlig fornøyd om dagen og jeg kan forstå henne, fordi jeg røpet en hemmelighet som ikke skulle røpes. En dag håper jeg hun forstår at jeg gjorde det med god hensikt. Enda flere dager er rast forbi og Ulrikkes hemmelighet er innelåst i et skap med lås inne på fysiotantens kontor. Til Ulrikkes store ergrelse og fortvilelse. Hemmeligheten blir liggende bevoktet i det låsbare skapet inntil videre. 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no