Ta vare på dere selv i denne tiden.

Jeg har forkortet dette innlegget fra faggruppen for psykomotorisk fysioterapi sin Facebook side, og tatt med det vesentlige jeg mener er viktig for mange som strever psykisk av ulike årsaker. Du finner det opprinnelig innlegget her. Både tekst og bilde er godkjent av fysiotanten.

Sorg og fortvilelse

Vi vet at i livet ditt har du opplevelser og erfaringer som gjør at du idag bærer på sorg og fortvilelse over det som ble dine livserfaringer og har vært med på å forme deg og hvordan du opplever verden. Når Norge nå har unntakstilstand er det forståelig at dette blir ekstra vondt og vanskelig for deg. Er du alene i sorgen og fortvilelsen i hjemmet ditt:
– Du står ikke alene selv om vi nå skal praktisere avstand. Ta kontakt med behandler.

Livskrise og selvmordstanker

Vi vet at viljen til å fortsette å leve kan svikte når belastningene akkumuleres med isolasjon og redsel i denne unntakstilstanden, fordi du allerede bærer på så mye av det vonde, uforståelige og uforutsigbare. Kjenner du at viljen svikter og tankene blir mørke:
– Du står ikke alene selv om vi nå skal praktisere avstand. Ta kontakt med behandler.

Forsvar og aggresjon

Vi vet at når vi opplever fare eller trusler, så vil kroppen mobilisere ett forsvar basert på våre erfaringer og utgangspunkt. Det er umulig å reagere feil. Du kan kjenne på kampforsvar og oppleve aggresjon og frustrasjon. Du kan kjenne på fluktforsvar og ønske å ikke forholde deg til det som skjer. Du kan kjenne på frysforsvar der du opplever at du tilstivner eller opplever et kollaps der kroppen ikke klarer å bære deg. Alt dette ligger i oss mennesker som forsvar på trussel. Skulle dine reaksjoner eller de du lever med sine reaksjoner bli overveldende eller skremmende: 
– Du står ikke alene selv om vi nå skal praktisere avstand. Ta kontakt med behandler.

Dissosiativt forsvar

Vi vet at jo større belastningen blir, jo mer vil dissosiative forsvar og fenomener iverksettes som beskyttelsestrategier. Om du skulle oppleve uvirkelighetsfølelse, tåkelagte tanker, tid som går uten at du får det med deg, en kropp som føles fremmed, diffus eller utvisket, minn deg på at dette er alt en del av det vi kaller dissosiasjonsforsvaret vårt. Det som er for mye nummes ned og kobles fra vår kontaktflate, så vi skal slippe å forholde oss til det som blir for mye. Men om den dissosiative prosessen er skremmende, og du føler du mister kontroll:
– Du står ikke alene selv om vi nå skal praktisere avstand. Ta kontakt med behandler.

Flyttekaos, del 1

Hvor i huleste skal jeg egentlig starte i dette komplette kaoset som jeg står midt oppe i om for tiden. Null snøring for å si bokstavelig. Det er så mye som skjer og jeg har null kontroll.

Begynner å nærme seg 1 måned siden nå hvor jeg fikk beskjed om at personalbasen avvikles her hvor jeg bor. Det er faktisk 1 måned i dag. Rare er at jeg hadde gått i over lang tid, og hatt en uggen følelse om at det lå et eller annet i lufta. De uggene følelsene jeg hadde jeg gått med i lang tid visste seg faktisk å stemme. For jeg hadde vært inne på akkurat dette med at personalbasen skal legges ned.

Tanken begynte å fly og stressnivået mitt fløy i lufta som en raket. Ting gjorde det ikke noe bedre, da jeg fikk vite at leiligheten leier av kommunen er totalt skadet etter at jeg fikk vannlekkasje på juleaften i fjor. Så akkurat nå bor jeg blant muggsopp. Det er ikke akkurat helsemessig å bo sånn, men primær vil at jeg skal bo her så lenge som mulig til personalbasen avvikles og flytter til en annen bydel.

 I over 10 år har jeg bodd i leilighet med tilknytting til personal base 24/7 på grunn av mine psykiske utfordringer i hverdagen. Har vært veldig bevisst på og ikke fortelle om hvordan min nåværende bosituasjon er. Ikke fordi jeg rett og slett ikke vil fortelle, men mer av den grunn at jeg har følt det har vært privat. Men også fordi jeg har vært redd for å bli dømt og sett ned på.

Å bo i en leilighet som er tilknyttet personalbase har sine gode og dårlige sider. For min del har det vært begge deler. Summen av det hele har vært dårligere enn hva det har gjort meg bedre. På tross for at jeg har vokst mye de siste årene og kommet utrolig langt på noen få år, har ikke boforholdene mine vært ideelle nok. Har ikke fått den hjelpen jeg har etterspurt eller hatt krav på. Vært mye triggere, i form av flere faktorer. Mye isolasjon. En rekke fortvilelse.  Avslag på innleggelser grunnet bosituasjon og argumentasjon på at jeg har nok oppfølging fra personalet ved basen. Bare for å nevne noe.

Det som gjør at jeg har holdt ut ved å bo her i alle disse årene og faktisk greid å bo her, er takket være min helt enestående fantastiske beste venninne. Jeg vet helt ærlig ikke om jeg ikke hadde klart og bodd her om det ikke var for henne. Nei, helt ærlig så ville jeg nok ikke ha bodd her. Å ha beste venninna si som nabo, er og har gjort ting veldig mye tryggere for meg. Jeg vil ikke flytte fra tryggheten min. Hun er den som har gjort at jeg har klart å bo her alle disse årene. Hun har vært en klippe for meg alle disse årene. Å ikke skulle bo på samme plass som henne skremmer meg. Jeg er så vant til å ha henne i nærheten av meg. At jeg nå ikke skal ha bestisen min i nærheten gjør at jeg føler meg utrygg. Jeg vet også at besti føler det samme. Bare tanken på å flytte fra besti gjør at tårene renner i strie strømmer.

Om ikke alt for lenge skal jeg starte å pakke ned leiligheten. Lagre tingene mine til en periode til ei venninne. For en periode skal jeg bo til pappa, mens diverse praktiske ting tas hånd om. Og, jeg håper at disse praktiske tingene går gjennom. Får da er blir jeg eier av min egen leilighet. Min EGEN leilighet.

Selv om jeg mest mulig kommer til å få min egen leilighet, betyr ikke det at jeg ikke skal klare meg på egenhånd. Fortsatt skal jeg følges opp av hønemor-teamet som jeg inntil videre velger å kalle de. Hønemor-teamet består av 4 faste som skal følge meg opp når jeg flytter inn i den nye leiligheten, men også når jeg bor til pappa i en periode. Noe jeg setter uendelig stor pris på. Må bare finne ut hva jeg ønsker av hjelp av dette hønemor-teamet. Noe jeg syns er sykt vanskelig.

 Den tiden jeg har bodd her, har jeg mer eller mindre vært bevist på og ikke skrive om hvordan jeg bor. Mye på grunn av at jeg har skammet meg. Vært livredd for å bli forhåndsdømt. I over 10 år har jeg bodd i en leilighet med tilknytting til personale base 24/7. Om ikke lenge er den tiden over. Skal inn på det privatmarkedet som kommer til å bli utrolig spennende.  

Stressnivået mitt, tja det er gått til nye høyder. Dissosiasjonen og switching er ute av kontroll til tider. 

Må bare beklage om dette ble noe rotete.

Fått psykolog

Etter å ha søkt om psykolog både på dps og privat med utallig avslag på rekke og rad. Har jeg nå endelig fått time til en privat psykolog. Endelig er det noen som sier ja og ikke avviser. Enda er jeg overbevist om at dette er en drøm. Nei, det er ikke en drøm. Noe jeg har kjempet for vil komme til å skje. Det gjelder bare ikke å gi seg. 

Desember igjen

Så er det desember igjen. En tid på året hvor jeg strever som aller verst. Hvor minner fra fortiden kommer så strekt tilbake at jeg knapt enser det som foregår rundt meg. Tiltros for at jeg lever i min lille boble i desember, prøver jeg mitt aller meste for å skape en fin tid og bygge nye gode og fine minner. Som i år har jeg pyntet til jul for aller første gang i leiligheten siden jeg flyttet hit. Tanken har vært der, men jeg har ikke klart det før nå. Ganske stolt av meg selv. At jeg faktisk har greid å pynte litt til jul. 

Lånt fra Pixybay

Som tradisjon venter jeg alltid med å drikke den første julebrusen på 1.desember. Tror jeg begynte med den tradisjonen når jeg ble voksen. En annen tradisjon jeg har lagt til meg er at jeg kun spiser risengrynsgrøt i desember. Høres sikkert teit ut, og jeg vet ikke hvorfor det har blitt sånn. Den aller beste tradisjon jeg har innført og som er den viktigeste for meg er å feire juleaften hos bestis med pysj som juleantrekk (vi er ikke så nøye på å pynte oss i fine klær), god mat, Donalds jul og overnatting til 1.juledag. 

Det har ikke skjedd så mye i starten av desember. På 1.desember var jeg til bestis på julebrus. En etterlengtet tid som vi begge trengte. I år ser jeg på hele 7 julekalendere. Det er noe jeg gjør for å holde meg her og nå, om jeg får med meg noe særlig av det jeg ser på er noe annet. Det har vært ekstra tøft de siste dagene. Noe som kommer tydelig fram gjennom bilder, tekst osv. Det har blitt veldig lite av begge deler. Jeg er avhengig av en eller annen form for oversikt over uka for å vite hva som har skjedd. I vanskelig perioder slik som nå blir det vanskelig til tider. 

Dette ble bare rot, men jeg tror jeg avslutter. Hodet er ikke helt på plass. 

Struktur i hverdagen

Prøver alt jeg kan får å ikke tenke på den tiden av året som jeg har det aller tyngst. Den tiden av året hvor mange gleder seg til, er den tiden av året jeg gruer meg aller mest til. Etter min egen plan skulle jeg ha vært ferdig med julegavene for lengst. Allerede i august, senest i september. Slik ble det ikke. Har ikke kommet lengre enn til planleggingsfasen. Jeg må tenke at det er bedre enn ingenting. Målet nå er å være ferdig med de fleste av julegavene innen november tikker mot slutten.

Som jeg skrev i et tidligere innlegg prøver jeg å få mer struktur ut av dagene mine. Skal innrømme at det ikke er så lett å få det til alltid. Gjennom uka har jeg faste konkrete ting nesten hver dag. Selv om jeg har faste ting så si hver dag, hender det ofte at avtalene blir flyttet på. Men sånn er det jo. For meg er det viktig å ha små faste holdepunkter i hverdagen.

Samtale med primær her hvor jeg bor på mandager. Husarbeidssysler med bistand av personal, som oftest velger jeg bort denne. Gåtur med et bestemt personal, dette er nytt og ikke helt kommet i gang. Torsdag har jeg time til fysiotanten, verdens beste psykomotoriske fysioterapeut i mine øyner så klart.

Bildet er lånt fra Pixybay 

Dette var noen av mine faste holdepunkter i løpet av uka. Nå har jeg heller ikke tatt med alt, men dette er noe av det som er fast i løpet en uke.

Merker jeg skjemmes litt av å skrive om det, men har jeg egentlig behov for å skjemmes. Skal jeg skjemmes over at jeg har behov for hjelp selv om jeg bor i egen bolig som er tilknyttet personale.

Dette er ikke noe jeg har snakket så mye om. I alle fall ikke i blogg sammenheng. Fordi jeg nettopp er redd for å bli dømt. Men det er jo farlig å få hjelp. Nei, det faktisk ikke farlig. Alle behøver hjelp en eller annen gang i løpet av livet. Dessuten er planen klar, en dag skal jeg flytte over i min egen leilighet. Som jeg eier. Det er et mål jeg har og alltid har hatt. Nå er målet nærere enn noen gang tidligere.

Folk legger merke til forandringen.

Forrige uke fikk jeg nok av hvordan bokhylla mi så ut. Rotete. Kaotisk Uorganisert. I flere dager, uker, måneder hadde jeg sett på dette uendelige rotet uten at jeg hadde gjort noe med det. Hadde bare blitt ved tanken at jeg tar det senere og at jeg ikke orker nå. Forrige uke gikk jeg løs på bokhylla. Ryddet og ordnet. Fjernet det som ikke passet inn. Kastet det som skulle kastet. Vasket og organiserte slik jeg ville ha det. Planen videre er å skaffe noen grønne planter å ha øverst oppe på bokhylla.

I flere år har jeg forsømt leiligheten og i lengre tid har jeg hatt planer om å få den i orden. Satt meg frister om at nå skal leiligheten være i orden. Hver gang har jeg ikke nådd fristen. Nå derimot ser det ut som jeg er i ferd med å nå fristen jeg har satt meg. Leiligheten har aldri sett bedre ut. Selvsagt gjenstår det en del før jeg er i mål, men i forhold til hvordan det så ut tidligere er det blitt mye bedre. Folk legger merke til forandringen jeg har fått til med leiligheten i løpet av kort tid. Noe som betyr ekstremt mye.

En aldri så liten oppdatering

Da er vi i oktober dere. Det er en stund siden jeg har skrevet nå. På bloggen og for meg selv. Har postet litt bilder og tekst på instagram. Bare ikke gått i dybden på ting. Fordi jeg ikke har fått det til. Blitt totalt stopp hver gang jeg har prøvd å sette meg ned for å forfatte noe. Kanskje i dag er dagen for at jeg skal greie å skrive noe ned. Om det blir bare litt, ja da har jeg i alle fall klart det. Min første umiddelbare tanke er at det ikke er bra nok. Fordi, jeg burde utdype og formidle noe bedre. Så går jeg enda mer inn i meg selv og virkelig kjenner etter at dette er det jeg klarer å få til akkurat nå. På forhånd må jeg bare beklage hvis dette blir noe rotet. Hodet mitt er noe kaotisk om dagen. I alle fall lover jeg å prøve så godt jeg kan. Føler jeg gjentar meg selv på akkurat dette her. På skrivingen altså.

En ganske lang periode, tror det er over en 2 års periode. Kanskje lenger hvor jeg har vært ganske isolert. Knapt turt å gå ut av leiligheten, fordi angsten har blitt for overveldet å takle. Selvsagt har jeg kommet meg ut, dessverre ikke så ofte som jeg skulle ønske. Jeg har mistet mye ved å være isolert i over 2 år. Selv om jeg har vært isolert store deler av en 2 års periode har jeg greid å ”leve”. Av og til har jeg kommet meg ut av leiligheten. Noe som har krevd en god del av meg i ettertid, men jeg har klart å komme meg ut. Bare ikke så ofte som jeg skulle ønske. Tiltross for isolasjonen som har vart i over 2 år, og som jeg fortsatt befinner meg i. Noe jeg ikke vil være i, men som jeg på en måte har grodd fast i. Fordi jeg har vært i denne situasjonen så lenge at det har blitt en del av hverdagen. Enten jeg vil det eller ikke. Hver dag er en kamp og denne kampen skal jeg vinne. Jeg er sta sånn. Selv hvor lang tid det tar.

Hva har skjedd siden forrige gang egentlig? Har det skjedd noe i det hele tatt. Jo, selvsagt har det skjedd noe. Det skjer jo noe hver dag. Kanskje ikke de alt for store tingene. Som kloke mennesker i livet mitt sier; ”det er ikke de store tingene som betyr noe, men de små tingene i hverdagen”. Ting jeg kan nevene av ting som har skjedd den siste tiden er blant annet noen kafébesøk alene og gode venner, gåtur i nærområdet og langs ved Bakklandet sammen med besti og ikke minst våre ettermiddager med latter og prat som jeg virkelig setter pris på. Tiden jeg tilbringer med min skribentvenn på kafé i stillhet når vi begge blir tankefulle. Får den tiden jeg har fått med lille søs den siste tiden. Selv om det ikke er så ofte, setter jeg pris på hvert eneste sekund. Takk til dere alle som er med på å berike livet mitt til det bedre.

Faktisk føler jeg det ikke har skjedd så mye siden sist jeg skriblet et innlegg. Føler at jeg står på stedet hvil, at jeg ikke har rykket meg av flekken. Får knapt 1 måned siden var det samarbeidsmøte, hvor jeg fikk enormt mye skryt for framgangen jeg hadde hatt det siste året, faktisk bare de siste par årene. Selv om framgangen ikke var merkbar så var det likevel en framgang. Blant annet at jeg greide å sette mer ord på ting jeg ikke våget å sette ord på tidligere. Som hvor jeg hadde vondt, kroppslig. Om det så var på tekstmelding til fysiotanten etter en time eller i forkant av en time. Også at jeg visste mer frustrasjon og sa fra om når ting ikke var greit. På fysiotanten og L var henrykt. Begge ville ha mer av dette. L, hadde ventet på dette i flere år. Det har ikke vært lett for meg å skulle si i fra og sette grenser for meg selv. Å skulle si fra har vært svært vanskelig med tanke på at det ikke var lov i barndommen. Nå som jeg er voksen er det fortsatt vanskelig fordi det sitter godt igjen fra den tiden jeg ikke fikk lov til å si fra. Dette er noe jeg har øvd på i behandling både hos fysiotanten og i tidligere behandling (traumebehandling), og av hjelp av andre som har og er i samme situasjon.

I helga ser jeg fram til å gå tur sammen med besti. Gleder meg sånn til å se henne igjen. Kan nesen ikke vente. Ellers skal jeg lade opp til en nokså full uke. Får å få en slags struktur på uka og dagene har jeg noe så si hver dag. Selv om det ikke er de store tingene så er det akkurat passe. For jeg vet at blir det for mye, så går jeg på en enorm smell. Ergo er ”hvile” mellom slagene veldig viktig. Noe jeg dessverre ikke er så god på.

Ja, så har jeg farget håret. Lilla! Aner ikke hvor mange år jeg har tenkt på det. Ble bare med tanken, helt til for noen uker siden hvor jeg bestilte hårfarge. Siden er ganske mørk ble jeg rådet til å kjøpe bleiking i tillegg. Gikk en tid før jeg fikk summet meg til det. Da jeg endelig gjorde det, var det ikke mange dagene før håret ble både bleket og farget. Er så glad for at besti ville hjelpe meg og jeg er super fornøyd med resultatet.

Da har jeg fått oppdatert litt i alle fall. Jeg skal forsøke å poste litt oftere. Nå må jeg gi meg for denne gangen. Husmor syslene venter…

Evig puslespill

Et puslespill hvor bitene er spett i alle retninger. Ingen hører hjemme noen steder. Noen av bitene er diffuse og uklare, mens andre er igjen dekket av fargeklatter. Fargeklatter av farger og fargeklatter av gråtoner. Det vil bli en reise hvor bitene i puslespillet mangler og skal samles sammen. Tanken skremmer meg noe fryktelig. Likevel må bitene letes opp og settes på plass.

Jeg er store deler av tiden på leting etter dem gjemte brikkene.

Brikkene som slår meg ut i redsel og inn dissosiasjon-univers.

Jeg er ikke vant til å gå å lete opp glemte brikker sammen med noen, og når det skjer så blir jeg svært usikker. Redd for brikkene som plopper opp. Da jeg ble fortalt at jeg ikke behøvde å gå alene og lete dem opp ble jeg svært så redd. For det er jo det jeg gjør.  Jeg er også livredd for hva brikkene inneholder og gjør jeg alt for å skyve innholdet i puslespillet unna. Jeg bruker så mye krefter på å skyve unna alt det brikkene inneholder. Og skulle ta tak i hva dem inneholder gjør så vondt at jeg går inn i dissosiasjons-univers.

At det blir mindre skummelt å møte brikkene sammen med noen er for meg helt fjernt og uvirkelig. Jeg blir fortalt at det ikke er farlig å møte det brikkene inneholder sammen med noen. Det blir mindre skummelt vist nok da men likevel er det så forbaska skummelt å skulle se og dele hva brikkene i puslespillet inneholder.

Vandrer rundt alene etter brikkene i et evig mørke som ingen ende tar. For hver brikke blir jeg mer usikker. Usikker på min eget liv. Om jeg virkelig har opplevd det brikkene forteller eller om det hele er en fiks idé som hodet forteller. En livlig fantasi. Får kanskje er det jeg nettopp har. En stor fantasi! Hele  meg er så usikker…

Et farvann av dissosiativt preg hvor jeg sliter med å holde meg tilstede her og nå. Jeg befinner meg alt for mye i fortidenskammer og lite i den virkelige verden. Selv når jeg er i den virkelige verden så blir jeg utrolig sliten, fordi jeg bruker så enorme krefter på å holde meg tilstede. Det gjør regelrett vondt å være i den virkelige verden fordi jeg gjør alt for og ikke havne i fortidenskammer.

Jeg liker ikke å være så dissosiert som jeg er, men jeg er enda reddere for å være tilstede og skulle kjenne på ting. Kjenne på følelser og tanker, som spesielt er knyttet til fortidenskammer.

Jeg er på et helt annet sted enn hva jeg har vært tidligere. Noe som sliter meg veldig ut. Jeg mer nære ting denne gangen og det gjør at jeg ofte forsvinner inn dyp dissosiering og ender ofte i kraftig switching. Og jeg blir fanget i noe jeg ikke vil være fanget i. Jeg har aldri vært så sliten i hele mitt liv noen gang.

I løpet av dem siste ukene har jeg berørt noen av brikkene som har vært gjemt i fortidenskammer.  Noen av dem har kommet flyvende i høy hastighet gjennom luften. Og jeg klarer ikke stoppe dem fra og komme susende.

Jeg var ikke gamle jenta

Da jeg vokste opp som barn ble jeg vitne til at mamma ble utsatt for vold. Vold av ulike slag. Seksuelt. Psykisk. Fysisk.

 Jeg var ikke gamle jenta første gangen ordene haglet. Ordene kom først. Ord som jeg har fortrengt, men som i den siste tiden har kommet fram igjen. Ord som gjorde meg så redd at jeg gjemte meg under dyna med dukken min.  De var fulle av hat og sinne! 

Ordene ble senere omgjort til slag og spark. Ikke så jeg hva som foregikk. Likevel hørte jeg slagene slå. Jeg gjemte meg da også under dyna. Stille og turte ikke å lage en lyd. Redd for å bli oppdaget at jeg satt der under dynen og lyttet. Jeg hørte høye sinte rop og sår gråt. Fort ble gråten borte. Slagene haglet mer om gråten ble hørt.

På et tidspunkt gikk jeg ut av rommet. Jeg var ikke mer enn 4-5 år. Jeg ble oppdaget og ble jaget i sengs med en gang. Dagene etterpå fikk jeg gaver fordi jeg hadde vært så snill og gått tilbake på rommet. Så snudde alt.. Jeg måte straffes. Fordi jeg hadde vært ulydig og kommet opp og forstyrret.

Jeg var ikke lenger bare en tilskuer, men ble selv med på en brutal og grotesk lek. 

 

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no