Et snørete hei

Blitt en stund siden sist og jeg starter mai med å være kraftig forkjølet. Heldigvis er jeg ikke forkjølet ofte, men igjen når jeg først blir rammet av forkjølelse etc. så sitter det gjerne i en god stund. Noe jeg ikke håper er tilfelle denne gangen her.

Å være fysisk syk er en stor trigger og som fører til en del vonde minner fra barndommen. Mulig svaret ligger et sted i at jeg ofte måte spille syk da jeg var barn under overgrepene jeg ble utsatt for. Sine vennlig leker som overgriper kalte dem.

Blir dessverre et kort innlegg fra meg denne gangen. Formen må pleies selv om det ikke er så lett å ta vare på seg selv.

PS: Om det er noe du vil at jeg skal skrive om i forhold til dissosiativ lidelse eller om meg selv eller om det er noe annet du vil jeg skal skrive om, så er det bare å legge igjen en kommentar i kommentarfeltet eller legge igjen en beskjed til meg på bloggen sin facebook side.

Et personlig innlegg

Redselen og kvalmen vokser alt for fort. Det jeg nå skal skrive er så personlig og så vanskelig for meg at jeg ikke en gang vet om jeg klarer å poste dette innlegget. Jeg vet ikke en gang om jeg greier å skrive, tiltross for at jeg har skrevet om det tidligere, men da har jeg ikke nevnt med konkrete ord hva det har dreid seg om. Mer eller mindre gått rundt grøten. Nå har jeg tenkt å være ærlig. Fordi jeg tror det er viktig at flere får vite hvordan psykiatrien opptrår i enkelte situasjoner. Hvor forbanna jeg har vært på meg selv, men at jeg heller skulle ha vært sint på psykiatrien som gjorde en så uendelig stor feil. En feil som fikk konsekvenser for behandlingen min og fortsatt for konsekvenser for behandlingen jeg har krav på i dag. Noe som igjen fører til at jeg nok en gang skylder alt på meg selv. Når ikke en gang feilen ligger hos meg.

På høsten 2014 fikk jeg fjernet pu-diagnosen etter mange år. Det skulle 3 dager med testing til og resultatet var at jeg ikke kom under den diagnosen og ALDRI skulle ha vært plassert der i utgangspunktet. Jeg hadde en gjennomsnittlig normal IQ.

Så hvorfor hadde jeg fått pu-diagnosen i utgangspunktet. Da jeg først kom inn i psykiatrien så sa jeg ganske lite. Så si all kommunikasjon gikk på ja, nei, vet ikke, risting på hodet, nikke på hodet og trekke på skuldrene. Samt jeg gjorde det dårlig på tester. Det er kanskje ikke så rart, når en redd og har angst. Etter en stund ble det også oppdaget at jeg hadde ADHD uten den hyperaktive delen. Jeg begynte på medisiner for det og begynte å prate. En magisk dør hadde åpnet seg. Å svare ja, nei eller vet ikke, var ikke lenger en del av repertoaret, selv om det fortatt var en del av det. Fordi det var så innebygd. Men jeg pratet mer. Kunne si hva jeg mente. Likevel ble pu-diagnosen stående.

Og den ble stående. Ingen i psykiatrien ga tegn til å ville få den fjernet enda alle var sjokkerte at jeg hadde fått en slik diagnose. Så diagnosen ble stående i mange år, noe som gjorde at jeg ikke var behandlingsdyktig for poliklinisk behandling. Det var ikke før høsten 2014 at noen endelig satte foten ned og tok tak i for å få diagnosen fjernet. Jeg er den personen evig takknemlig. Får kort tid etter fikk jeg poliklinisk behandling ved traumepoliknikken hvor jeg da gikk i 2 ½ år.

Men…. etter 2 ½ år som poliklinisk pasient skulle behandler slutte og jeg fikk heller ikke videre behandling ved traumepoliknikken på grunn av manglende framgang. 1 år senere søkte jeg meg inn på nytt, hvor jeg da fikk avslag med beskjed om at jeg hadde fått nok behandling og at jeg heller ikke hadde nyttiggjort meg av behandlingen som jeg hadde fått tidligere, samt jeg ikke hadde hatt bedring.

I flere år fikk jeg avslag på grunn av min tidligere pu-diagnose og nå har jeg fått nok behandling plutselig? Jeg forstår det ikke. Nei, jeg har ikke fått den behandlingen jeg har hatt krav på. Altså jeg har vært innlagt på traumeopphold. Hvor jeg da har visst 100 ganger så mye bedring enn hva jeg har gjort på mine innleggelser på dps døgn. Men fordi jeg har strevd veldig i ettertid så regnes ikke det som bedring. Er i alle fall det jeg føler.

Jeg er en person som trenger tid på å bli trygg. Noe mange av de som jobber i psykiatrien ikke helt forstår. Det jeg sitter med er at de har en forventing om at man skal åpne seg opp fra dag en av. Jo desto fortere du åpner deg jo bedre er det. Faktisk vet jeg ikke hvor mange ganger jeg har fortalt til de som jobber i psykiatrien at vi som kommer dit er så forskjellig.

Igjen har jeg søkt om poliklinisk behandling, men jeg tør ikke å ha de store forhåpningene.

Vet jeg ikke hvor jeg skal begynne.

Helt ærlig så vet jeg ikke hvor jeg skal begynne. Om jeg i det hele tatt skal la fingrene hamre løs på tastaturet og la de få fritt utfall til å begynne å forfatte hvordan det er å være meg på nåværende tidspunkt.

I dag hadde jeg planer om å dra på kafé for å en forandring fra min faste plass i sofaen og variasjon i omgivelsene til å få ny inspirasjon til skrivingen. Noe kafé besøk ble det ikke, men jeg trøster meg med at det ble en kopp med te, sådan lakris te fra Yogi Tea (som da er favoritt) i ny favoritt mummikopp. For å gjøre det ekstra koselig har jeg tent levende lys og hører på Harry Potter.

Tid og sted henger ikke sammen og jeg velger derfor å avslutte tiltross for at jeg har mer på hjertet. Noen ganger blir det bare sånn. Jeg må rett og slett legge fra meg skrivingen før noen av delpersonene stepper inn her.

Kroppen og hodet lar meg ikke hvile

Innlegget er over to dager.

I dag skal jeg hvile sier jeg til meg selv høyt. Slik som jeg sa i går og dagen før der igjen, men jeg har ikke klart å hvile. Hodet lar meg ikke hvile, selv ikke kroppen lar meg få lov til å hvile. Her forleden dag sendte jeg tekstmelding til fysiotanten å beklaget for at jeg ikke hadde fått til å ta vare på meg selv og hvile ”lade” slik som hun rådet meg til å gjøre fram til neste time, og jeg håpet også at hun ikke var sint fordi jeg ikke tillot meg selv å hvile ”lade”.

Nå som jeg sitter å skriver dette, så kverner hodet på hva jeg burde ha gjort istedenfor. Som å ta oppvasken, for hånd. Ta badet. Henge opp klærne når vaskemaskina blir ferdig. Sette på ny maskin med klær. Gå ut med søpla. Lage middag = trosse kjøkkenangsten. Pakke ned kopper og fat en ikke lenger bruker og som bare tar plass i kjøkkenskapene. Så mye som skal gjøres.

Men i dag trenger jeg å hvile. Jeg må tillate meg selv å hvile i dag. Tiltross for at innsiden roper noe annet. Får jeg har holdt det gående i en uke. Kanskje lenger. Med meg finnes det ingen mellomting. Det er enten eller. Nå holder jeg det gående. Gjør en hel del. Føler jeg klarer det aller meste. Helt til jeg kollapser og ikke klarer noe som helst. Å finne en gyllen middelvei er noe jeg sliter veldig med. Derfor må jeg hvile i dag. Selv om innsiden skriker at jeg må pushe meg selv litt til.

Timene har fløyet avsted og det har plutselig blitt en ny dag.

Min plan om å hvile ”lade” gikk bokstavelig talt i vasken. Faktisk begynte jeg å styre allerede fra jeg stod opp. Prøvde å si til meg selv hele tiden at det er i orden hvile. At jeg kan ta en hvile dag, sånn at jeg ikke går på en smell nok en gang. Skulle bare ønske at innsiden forstod at det er lov til å hvile. Ikke minst finne en balanse gang.

Ny dag og nok et forsøk til å hvile. Denne gangen skal jeg ikke si til meg selv at jeg skal hvile. Heller ikke si til andre at jeg skal hvile. Det jeg heller skal gjøre er å forsøke mitt beste for å kunne klare å hvile ”lade”.

Tanker på en fredag

Altså jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt Adam Lambert sin tolking av ”Believe” som opprinnelig synges av Cher. Fy søren for en stemme den mannen er begavet med.

Hjelpes… Neste uke skal jeg på konsert med ei god venninne. Jeg skulle ønske jeg kun gledet meg til konserten, men sannheten er at jeg aller mest gruer meg. Prøver å tenke at det blir en opplevelse for livet. Men det er vanskelig å tenke at det blir en fin opplevelse når angsten stadig tar overhånd og forteller meg noe annet. Jeg skal virkelig trosse flere angstnivåer den dagen. Bare å tenke på det gjør meg utslitt. Selvsagt har jeg vurdert å trekke meg. Nei, jeg skal selvsagt gjennomføre. Jeg skal ikke la angsten vinne. Ikke denne gangen. Angst eller ei. Konsert blir det. I tillegg til konserten skal jeg og venninna mi overnatte på hotell her i byen hvor vi bor. Virkelig slå ut håret.

I dag er det to år siden mamma sovnet inn. Helt seriøst så vet jeg ikke hva jeg føler. Følelsene mine rundt mammas død har og er ganske avstengte. Gjør det meg til en dårlig datter? Til et dårlig menneske? Sannheten er at følelsene mine er splittet. Noe som gjør meg forvirret. Fordi følelsene mine om at mamma er død er så splitta. Hvorfor kan jeg ikke bare kjenne på en tristhet og sorg over at hun er borte. Det som gjør meg opprørt og fortvilet er at jeg også kjenner på en lettelse og glede. Ikke fordi hun endelig har fått fred fra sykdommen som hun levde med i mange år. Men fordi jeg endelig kan puste friere og ikke føle meg fanget.

Merker at dette ble en smule vanskeligere å skrive om enn hva jeg først hadde sett for meg. Derfor tror jeg det er viktig for meg å skyve det fra meg tiltross for at det vil være der tilstede i underbevisstheten. Tror rett og slett ikke jeg skal skrive mer om dette akkurat nå.

Jeg må rett og slett gjøre det som er bra for meg selv i dag og dagene fram til jeg skal på konsert. Få hvilt det jeg klarer og samle mest mulig energi.

“Normal” reaksjon, kaos på innsiden…

Ligger under kuledyna og musikken strømmer ut av mac’en som står på stua. Det er bare så vidt jeg hører hva som spilles. Akkurat nå orker jeg bare ikke å reise meg for å gå fra senga og bort til sofaen hvor mac’en står og skru volumet opp. I dette øyeblikket trenger jeg å bli værende hvor jeg befinner meg. Under kuledyna.

Vet ikke hvor jeg skal begynne. Leter etter ordene. Jo mer jeg leter desto vanskeligere blir det. Prøver å ta til meg ordne fra fysiotanten om at det jeg skammer meg sånn over faktisk er normalt etter å ha snakket om vanskelige opplevelser fra barndommen.

Kjenner det blir feil av meg å skulle dele hvilken reaksjon det er snakk om. Bare jeg tenker på det så får jeg lyst til å grave et hull i gulvet.

I dag har jeg ikke fult så mye kaos på innsiden som jeg hadde i går. Likevel har jeg flere spørsmål i dag enn i går.

Er så mange  spørsmål på innsiden. Spørsmål jeg ikke klarer å svare på. Spørsmål jeg aldri vil få svar på. Spørsmål ingen kan svare meg på.

Kanskje det ikke er mindre kaos likevel.

Venterommet

Prøver å hente meg inn igjen etter en nokså tøff time til fysiotanten ved å sitte en stund på venterommet før jeg drar hjem. Planen var å dra på Dromedar for å skrive og ta en latte etter timen. Dessverre så krevde timen litt mer enn jeg hadde tenkt og sett for meg. Det var ikke før slutten av timen at jeg merket hvor sliten jeg faktisk var og at jeg holdt på falle mer og mer bort.

I dag var det også en litt annerledes time enn hva jeg pleier å ha til vanlig. Som regel pleier vi stort sett bare å prate. I dag utførte fysiotanten god gammel dags fysioterapi som hun kalte det. For jeg har hatt vondt i det ene låret en stund. Gjorde noen øvelser og jeg klarte de med glans. Jeg lot henne også få kjenne på begge lårene. Det som jeg ikke hadde vondt og det som er vondt. Var en vis forskjell. Kom vel fram til at jeg hadde pådratt meg en strekt muskel. Fikk spørsmål om massasje, men takket nei og det forstod fysiotanten svært godt. Hun ville ikke sende meg inn i en kraftig dissosiasjon. I sær ikke nå som jeg sliter enormt mye med dissosiasjon nå. Så ville hun ikke gå inn å massere for da ville jeg bare bli re-traumatisert.

Likevel var det nok til å trigge delene og skape en del indre uro. Det var ikke mer som skulle til før systemet mitt reagerte. Noe som er en av grunnene til at jeg sitter her på venterommet akkurat nå.

Tror jeg avslutter her og prøver å komme meg hjem før alle andre skal hjemover med bussen.  

Nytt år – nye muligheter

I lang tid har det vært lite som har minnet om vinter i trønderlag. I alle fall her jeg bor. Snøen har vært et stort savn de siste ukene. Når jeg våknet i morrest hadde besti sendt meg en snap. En snap med snø. Kjente det kriblet i kroppen at jeg nærmest føk ut av senga og bort til verandadøra og trakk til side gardina. Et hvit teppe hadde lagt seg så fint på bakken i løpet av natten. Smilte for meg selv og kjente på lykke innvendig. Endelig er snøen kommet.

Jeg starter det nye året med å høre på; ”Harry Potter and the chamber of secrets” og drikker lakris te i ny favoritt mummikopp. Samtidig som jeg spiser klementin så det tyter ut av ørene.

Det er et nytt år dere. Noe som betyr nye muligheter og nye mål for året som kommer. Selv setter jeg meg aldri langsiktige mål. Jeg vet jeg aldri klarer å oppnå slike mål uansett. Da er det bedre for meg å sette meg daglige små mål. Mål som jeg vet er oppnåelige og som lar seg gjennomføre. Selvsagt hadde det vært greit å hatt mål som varte lengre og ikke minst at jeg fullførte målene jeg satte meg. Men, jeg vet med meg selv at det aldri vil bli noe av. Kanskje med tid og stunder. Akkurat nå trenger jeg å holde meg til å fullføre mål dag for dag.

I år skal jeg uten tvil bruke speilreflekskameraet som har ligget å støvet ned i alt for lang tid. Jeg skal bli flinkere til å bruke naturen i året som kommer. Det innebefatter at jeg må trosse angsten. Jeg vet det vil bli ufattelig krevende, men jeg skal klare det. Jeg må bare klare det.

Flashback-mørke

Det er tre dager siden jeg var hos fysiotanten. En time som endte i et kraftig flashback. Hvor lenge jeg var borte er noe usikkert. Tiden er ikke eksisterende under et flashback. Alt som er virkelig blir uvirkelig. Tid og sted forflytter seg. Det som er rundt blir farlig og skremmende. Hver muskel i kroppen stivner og røre en finger virker nærmest håpløst. Selv hørselen viker.

Jeg har strevd veldig etter timen. Vært inn og ut av flashback. Noen av flashbackene har vært så sterke at det har føltes som det har skjedd her og nå. Faktisk har jeg vært så overbevisende om at noen faktisk forgrep seg på meg, at jeg ikke har trodd på fysiotanten når hun skrev til meg på sms at det ikke skjer nå.

I ettertid vet jeg jo at hun hadde rett, men der og da var det så virkelig. Får jeg hadde jo vondt og jeg kjente jo det så alt for godt. Så hvordan kunne hun da si at det ikke skjedde. Men jeg vet nå at hun hadde rett og at det bare var minner som kroppen husket på. Når det stod på så var det helt for jævlig.

Satser på en dag med mindre minner og flashback fra fortidens mørke.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no