Vet jeg ikke hvor jeg skal begynne.

Helt ærlig så vet jeg ikke hvor jeg skal begynne. Om jeg i det hele tatt skal la fingrene hamre løs på tastaturet og la de få fritt utfall til å begynne å forfatte hvordan det er å være meg på nåværende tidspunkt.

I dag hadde jeg planer om å dra på kafé for å en forandring fra min faste plass i sofaen og variasjon i omgivelsene til å få ny inspirasjon til skrivingen. Noe kafé besøk ble det ikke, men jeg trøster meg med at det ble en kopp med te, sådan lakris te fra Yogi Tea (som da er favoritt) i ny favoritt mummikopp. For å gjøre det ekstra koselig har jeg tent levende lys og hører på Harry Potter.

Tid og sted henger ikke sammen og jeg velger derfor å avslutte tiltross for at jeg har mer på hjertet. Noen ganger blir det bare sånn. Jeg må rett og slett legge fra meg skrivingen før noen av delpersonene stepper inn her.

Kroppen og hodet lar meg ikke hvile

Innlegget er over to dager.

I dag skal jeg hvile sier jeg til meg selv høyt. Slik som jeg sa i går og dagen før der igjen, men jeg har ikke klart å hvile. Hodet lar meg ikke hvile, selv ikke kroppen lar meg få lov til å hvile. Her forleden dag sendte jeg tekstmelding til fysiotanten å beklaget for at jeg ikke hadde fått til å ta vare på meg selv og hvile ”lade” slik som hun rådet meg til å gjøre fram til neste time, og jeg håpet også at hun ikke var sint fordi jeg ikke tillot meg selv å hvile ”lade”.

Nå som jeg sitter å skriver dette, så kverner hodet på hva jeg burde ha gjort istedenfor. Som å ta oppvasken, for hånd. Ta badet. Henge opp klærne når vaskemaskina blir ferdig. Sette på ny maskin med klær. Gå ut med søpla. Lage middag = trosse kjøkkenangsten. Pakke ned kopper og fat en ikke lenger bruker og som bare tar plass i kjøkkenskapene. Så mye som skal gjøres.

Men i dag trenger jeg å hvile. Jeg må tillate meg selv å hvile i dag. Tiltross for at innsiden roper noe annet. Får jeg har holdt det gående i en uke. Kanskje lenger. Med meg finnes det ingen mellomting. Det er enten eller. Nå holder jeg det gående. Gjør en hel del. Føler jeg klarer det aller meste. Helt til jeg kollapser og ikke klarer noe som helst. Å finne en gyllen middelvei er noe jeg sliter veldig med. Derfor må jeg hvile i dag. Selv om innsiden skriker at jeg må pushe meg selv litt til.

Timene har fløyet avsted og det har plutselig blitt en ny dag.

Min plan om å hvile ”lade” gikk bokstavelig talt i vasken. Faktisk begynte jeg å styre allerede fra jeg stod opp. Prøvde å si til meg selv hele tiden at det er i orden hvile. At jeg kan ta en hvile dag, sånn at jeg ikke går på en smell nok en gang. Skulle bare ønske at innsiden forstod at det er lov til å hvile. Ikke minst finne en balanse gang.

Ny dag og nok et forsøk til å hvile. Denne gangen skal jeg ikke si til meg selv at jeg skal hvile. Heller ikke si til andre at jeg skal hvile. Det jeg heller skal gjøre er å forsøke mitt beste for å kunne klare å hvile ”lade”.

Tanker på en fredag

Altså jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt Adam Lambert sin tolking av ”Believe” som opprinnelig synges av Cher. Fy søren for en stemme den mannen er begavet med.

Hjelpes… Neste uke skal jeg på konsert med ei god venninne. Jeg skulle ønske jeg kun gledet meg til konserten, men sannheten er at jeg aller mest gruer meg. Prøver å tenke at det blir en opplevelse for livet. Men det er vanskelig å tenke at det blir en fin opplevelse når angsten stadig tar overhånd og forteller meg noe annet. Jeg skal virkelig trosse flere angstnivåer den dagen. Bare å tenke på det gjør meg utslitt. Selvsagt har jeg vurdert å trekke meg. Nei, jeg skal selvsagt gjennomføre. Jeg skal ikke la angsten vinne. Ikke denne gangen. Angst eller ei. Konsert blir det. I tillegg til konserten skal jeg og venninna mi overnatte på hotell her i byen hvor vi bor. Virkelig slå ut håret.

I dag er det to år siden mamma sovnet inn. Helt seriøst så vet jeg ikke hva jeg føler. Følelsene mine rundt mammas død har og er ganske avstengte. Gjør det meg til en dårlig datter? Til et dårlig menneske? Sannheten er at følelsene mine er splittet. Noe som gjør meg forvirret. Fordi følelsene mine om at mamma er død er så splitta. Hvorfor kan jeg ikke bare kjenne på en tristhet og sorg over at hun er borte. Det som gjør meg opprørt og fortvilet er at jeg også kjenner på en lettelse og glede. Ikke fordi hun endelig har fått fred fra sykdommen som hun levde med i mange år. Men fordi jeg endelig kan puste friere og ikke føle meg fanget.

Merker at dette ble en smule vanskeligere å skrive om enn hva jeg først hadde sett for meg. Derfor tror jeg det er viktig for meg å skyve det fra meg tiltross for at det vil være der tilstede i underbevisstheten. Tror rett og slett ikke jeg skal skrive mer om dette akkurat nå.

Jeg må rett og slett gjøre det som er bra for meg selv i dag og dagene fram til jeg skal på konsert. Få hvilt det jeg klarer og samle mest mulig energi.

Nytt år – nye muligheter

I lang tid har det vært lite som har minnet om vinter i trønderlag. I alle fall her jeg bor. Snøen har vært et stort savn de siste ukene. Når jeg våknet i morrest hadde besti sendt meg en snap. En snap med snø. Kjente det kriblet i kroppen at jeg nærmest føk ut av senga og bort til verandadøra og trakk til side gardina. Et hvit teppe hadde lagt seg så fint på bakken i løpet av natten. Smilte for meg selv og kjente på lykke innvendig. Endelig er snøen kommet.

Jeg starter det nye året med å høre på; ”Harry Potter and the chamber of secrets” og drikker lakris te i ny favoritt mummikopp. Samtidig som jeg spiser klementin så det tyter ut av ørene.

Det er et nytt år dere. Noe som betyr nye muligheter og nye mål for året som kommer. Selv setter jeg meg aldri langsiktige mål. Jeg vet jeg aldri klarer å oppnå slike mål uansett. Da er det bedre for meg å sette meg daglige små mål. Mål som jeg vet er oppnåelige og som lar seg gjennomføre. Selvsagt hadde det vært greit å hatt mål som varte lengre og ikke minst at jeg fullførte målene jeg satte meg. Men, jeg vet med meg selv at det aldri vil bli noe av. Kanskje med tid og stunder. Akkurat nå trenger jeg å holde meg til å fullføre mål dag for dag.

I år skal jeg uten tvil bruke speilreflekskameraet som har ligget å støvet ned i alt for lang tid. Jeg skal bli flinkere til å bruke naturen i året som kommer. Det innebefatter at jeg må trosse angsten. Jeg vet det vil bli ufattelig krevende, men jeg skal klare det. Jeg må bare klare det.

Litt iskaffe…

Frokosten er inntatt. Egentlig er jeg ikke noe frokostmenneske, men i morrest rumlet magen sånn at jeg bare måte få i meg et eller annet for å stoppe mage-orkestrert.

Nå sitter jeg i mitt faste hjørne av sofaen å hører på musikk på YouTube og drikker iskaffe. Er ikke ofte jeg klarer å lytte til musikk. I perioder trigger musikk uten at jeg helt vet hvorfor. Jeg tør ikke forske på hvorfor musikk trigger, selv om jeg vet at det er veien å gå.

Merker dette ikke er rette tidspunktet eller dagen for så vidt å skrive et innlegg. Jeg faller mye vekk. Alt fra sekunder til minutter. Andre ganger i lengre perioder. Prøver mitt beste for å holde meg tilstede her og nå, sånn at jeg ikke mister tråden i det jeg skal skrive. I dag ser det ikke ut til å fungere. Jeg har allerede brukt flere timer på å skrive på det jeg allerede skriver. Så det sier seg selv hvor mye jeg forsvinner.

Siden jeg har brukt flere timer på skrive 3 avsnitt og vært innom dissosiativland en rekker ganger.

Er det nå tid for lunsj.

Verdensdagen for forebygging av overgrep mot barn

Om det er en dag i året jeg vil markere, ja så er det nettopp denne dagen. Ikke bare fordi jeg har opplevd overgrep selv, men nettopp fordi at ingen barn skal oppleve overgrep på noen som helst måte. Ingen barn fortjener å oppleve noe slikt. Fordi det berører så mange. Ikke bare fordi barna som daglig lever med å bli utsatt for en eller annen form for overgrep, men også for de barna som har blitt reddet ut av det og for de voksne som har levd under slike forhold som barn

Daiga Ellaby

Så i dag skal jeg tenne lys for de barna som har lever og har levd under slike forhold. Jeg håper du vil gjøre det samme.

Vis at du bryr deg. Om du kjenner noen som er utsatt eller har vært utsatt selv. Våg å vis at du bryr deg.

Jeg bryr meg

Kine

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no