Desember igjen

Så er det desember igjen. En tid på året hvor jeg strever som aller verst. Hvor minner fra fortiden kommer så strekt tilbake at jeg knapt enser det som foregår rundt meg. Tiltros for at jeg lever i min lille boble i desember, prøver jeg mitt aller meste for å skape en fin tid og bygge nye gode og fine minner. Som i år har jeg pyntet til jul for aller første gang i leiligheten siden jeg flyttet hit. Tanken har vært der, men jeg har ikke klart det før nå. Ganske stolt av meg selv. At jeg faktisk har greid å pynte litt til jul. 

Lånt fra Pixybay

Som tradisjon venter jeg alltid med å drikke den første julebrusen på 1.desember. Tror jeg begynte med den tradisjonen når jeg ble voksen. En annen tradisjon jeg har lagt til meg er at jeg kun spiser risengrynsgrøt i desember. Høres sikkert teit ut, og jeg vet ikke hvorfor det har blitt sånn. Den aller beste tradisjon jeg har innført og som er den viktigeste for meg er å feire juleaften hos bestis med pysj som juleantrekk (vi er ikke så nøye på å pynte oss i fine klær), god mat, Donalds jul og overnatting til 1.juledag. 

Det har ikke skjedd så mye i starten av desember. På 1.desember var jeg til bestis på julebrus. En etterlengtet tid som vi begge trengte. I år ser jeg på hele 7 julekalendere. Det er noe jeg gjør for å holde meg her og nå, om jeg får med meg noe særlig av det jeg ser på er noe annet. Det har vært ekstra tøft de siste dagene. Noe som kommer tydelig fram gjennom bilder, tekst osv. Det har blitt veldig lite av begge deler. Jeg er avhengig av en eller annen form for oversikt over uka for å vite hva som har skjedd. I vanskelig perioder slik som nå blir det vanskelig til tider. 

Dette ble bare rot, men jeg tror jeg avslutter. Hodet er ikke helt på plass. 

Struktur i hverdagen

Prøver alt jeg kan får å ikke tenke på den tiden av året som jeg har det aller tyngst. Den tiden av året hvor mange gleder seg til, er den tiden av året jeg gruer meg aller mest til. Etter min egen plan skulle jeg ha vært ferdig med julegavene for lengst. Allerede i august, senest i september. Slik ble det ikke. Har ikke kommet lengre enn til planleggingsfasen. Jeg må tenke at det er bedre enn ingenting. Målet nå er å være ferdig med de fleste av julegavene innen november tikker mot slutten.

Som jeg skrev i et tidligere innlegg prøver jeg å få mer struktur ut av dagene mine. Skal innrømme at det ikke er så lett å få det til alltid. Gjennom uka har jeg faste konkrete ting nesten hver dag. Selv om jeg har faste ting så si hver dag, hender det ofte at avtalene blir flyttet på. Men sånn er det jo. For meg er det viktig å ha små faste holdepunkter i hverdagen.

Samtale med primær her hvor jeg bor på mandager. Husarbeidssysler med bistand av personal, som oftest velger jeg bort denne. Gåtur med et bestemt personal, dette er nytt og ikke helt kommet i gang. Torsdag har jeg time til fysiotanten, verdens beste psykomotoriske fysioterapeut i mine øyner så klart.

Bildet er lånt fra Pixybay 

Dette var noen av mine faste holdepunkter i løpet av uka. Nå har jeg heller ikke tatt med alt, men dette er noe av det som er fast i løpet en uke.

Merker jeg skjemmes litt av å skrive om det, men har jeg egentlig behov for å skjemmes. Skal jeg skjemmes over at jeg har behov for hjelp selv om jeg bor i egen bolig som er tilknyttet personale.

Dette er ikke noe jeg har snakket så mye om. I alle fall ikke i blogg sammenheng. Fordi jeg nettopp er redd for å bli dømt. Men det er jo farlig å få hjelp. Nei, det faktisk ikke farlig. Alle behøver hjelp en eller annen gang i løpet av livet. Dessuten er planen klar, en dag skal jeg flytte over i min egen leilighet. Som jeg eier. Det er et mål jeg har og alltid har hatt. Nå er målet nærere enn noen gang tidligere.

Kompleks PTSD krever tid og ressurser

Psykologtidsskrift skriver i en artikkel at behandling av kompleks PTSD krever tid og ressurser. Videre innledningsvis i artikkelen nevnes det at dem er klar over hva gjentatte krenkelser fra de nærmeste gjør med et menneske. Samtidig er de klar over hva som skal til for at det skjer bedring. De skriver også at behandlingstilbudet ikke reflekter fagtilbudet.

Ja, det krever tid og ressurser for denne pasientgruppen. Mange som har andre diagnoser i tillegg til kompleks PTSD. Noe som vil gjøre behandlingsprosessen lengere og mer omfattende. Dessverre utgjøres det store forskjeller blant denne pasientgruppen. Noen får få timer med behandling kanskje opptil 12 timer, mens andre igjen får opptil 10 år eller mer i behandling. Innenfor dette har tidsrommet har du også de som kommer i mellom alt dette, men også dem som gis opp. De som ikke får videre tilbud. De som blir ansett som vanskelige i forhold til behandling. Da lurer jeg på hvis fagfeltet mener hva som skal til for at det skjer bedring hvorfor gir dem da opp denne prosentdelen. Er det fordi dem ikke orker å kjempe sammen med pasient? Er det å finne andre måter å jobbe på ikke en mulighet? Vil det å tenke utenfor boksen være en umulighet når en står fast i behandlingsforløpet? Skal en jobbe med traumepasienter så må man være villig til å tenke utenfor boksen og se bort i fra fagbøkene og ikke minst hva forsinkingen sier. Det som funker på en pasient funker ikke på den andre. Hver pasient er ulike og trenger hver sin tilnærming i behandlingen.

20 random fakta om meg

Må minst drikke en iskaffe hver dag.

Da jeg var liten klippet jeg tungebåndet fordi det var for tykt/stramt.

Har stammet siden jeg var rundt 10 år. Nå kommer stammingen kun fram når jeg er nervøs.

Helt siden 2013 har jeg hatt mobilen på lydløs. De få gangene jeg har lyden på er når jeg venter en viktig telefon.

Egentlig bruker jeg briller, siden jeg er nærsynt, men brillene har jeg ikke brukt på noen år nå.

Favoritt teen er lakris te fra Yogi Tea.

På grunn av svært høy angst har jeg knapt vært utenfor leiligheten de siste par årene. Dette er noe jeg jobber med iherdig med for å bryte.

Var en av dem som aldri skulle samle på mummikopper og nå er jeg selv en ivrig samler.

Har en svakhet for notatbøker. I det siste har jeg vært bevisst på å ikke kjøpe noen flere.

En morgen når jeg skulle lage matpakke til meg og store søsteren min, greide jeg å skjære tommelen på brødskjæremaskina. Våget ikke å vekke mamma og jeg gikk på skolen med blodig tommel. Tommelen har ingen synlige skader etter hendelsen. Jeg husker ikke hva som skjedde videre.

Av en merkelig grunn blir jeg trigget av knotteball. Spesielt om den er under foten. Jeg begynner å dissosierer.

Har spilt klarinett i korps.

Tror jeg har bortimot over 150 kopper. Regnet med mummikoppene.

Sover enten inntil veggen eller på ryggen.

De 10 siste årene har jeg bodd i en såkalt psykiatri bolig. Altså jeg har min egen leilighet og personalet i nærheten. Dette er noe jeg kan skrive mer om hvis det er av interesse.

Går ofte med forskjellige sokker. Som regel har jeg switchet når det skjer.

Favoritt fortellingene mine er; “Hvem skal trøste knøttet” og “Det usynlige barnet” 

Er det noe jeg liker så er det å gå på kafé, men om det fort blir for mange folk og høyt støynivå, fører det ofte til at jeg forlater kaféen før jeg hadde tenkt.

Elsker å ta bilder, men i løpet av de siste årene har speilrefleksen mer eller mindre ligget i fotoveska og samlet støv.

Lilla er absolutt favoritt fargen.

Et personlig innlegg

Redselen og kvalmen vokser alt for fort. Det jeg nå skal skrive er så personlig og så vanskelig for meg at jeg ikke en gang vet om jeg klarer å poste dette innlegget. Jeg vet ikke en gang om jeg greier å skrive, tiltross for at jeg har skrevet om det tidligere, men da har jeg ikke nevnt med konkrete ord hva det har dreid seg om. Mer eller mindre gått rundt grøten. Nå har jeg tenkt å være ærlig. Fordi jeg tror det er viktig at flere får vite hvordan psykiatrien opptrår i enkelte situasjoner. Hvor forbanna jeg har vært på meg selv, men at jeg heller skulle ha vært sint på psykiatrien som gjorde en så uendelig stor feil. En feil som fikk konsekvenser for behandlingen min og fortsatt for konsekvenser for behandlingen jeg har krav på i dag. Noe som igjen fører til at jeg nok en gang skylder alt på meg selv. Når ikke en gang feilen ligger hos meg.

På høsten 2014 fikk jeg fjernet pu-diagnosen etter mange år. Det skulle 3 dager med testing til og resultatet var at jeg ikke kom under den diagnosen og ALDRI skulle ha vært plassert der i utgangspunktet. Jeg hadde en gjennomsnittlig normal IQ.

Så hvorfor hadde jeg fått pu-diagnosen i utgangspunktet. Da jeg først kom inn i psykiatrien så sa jeg ganske lite. Så si all kommunikasjon gikk på ja, nei, vet ikke, risting på hodet, nikke på hodet og trekke på skuldrene. Samt jeg gjorde det dårlig på tester. Det er kanskje ikke så rart, når en redd og har angst. Etter en stund ble det også oppdaget at jeg hadde ADHD uten den hyperaktive delen. Jeg begynte på medisiner for det og begynte å prate. En magisk dør hadde åpnet seg. Å svare ja, nei eller vet ikke, var ikke lenger en del av repertoaret, selv om det fortatt var en del av det. Fordi det var så innebygd. Men jeg pratet mer. Kunne si hva jeg mente. Likevel ble pu-diagnosen stående.

Og den ble stående. Ingen i psykiatrien ga tegn til å ville få den fjernet enda alle var sjokkerte at jeg hadde fått en slik diagnose. Så diagnosen ble stående i mange år, noe som gjorde at jeg ikke var behandlingsdyktig for poliklinisk behandling. Det var ikke før høsten 2014 at noen endelig satte foten ned og tok tak i for å få diagnosen fjernet. Jeg er den personen evig takknemlig. Får kort tid etter fikk jeg poliklinisk behandling ved traumepoliknikken hvor jeg da gikk i 2 ½ år.

Men…. etter 2 ½ år som poliklinisk pasient skulle behandler slutte og jeg fikk heller ikke videre behandling ved traumepoliknikken på grunn av manglende framgang. 1 år senere søkte jeg meg inn på nytt, hvor jeg da fikk avslag med beskjed om at jeg hadde fått nok behandling og at jeg heller ikke hadde nyttiggjort meg av behandlingen som jeg hadde fått tidligere, samt jeg ikke hadde hatt bedring.

I flere år fikk jeg avslag på grunn av min tidligere pu-diagnose og nå har jeg fått nok behandling plutselig? Jeg forstår det ikke. Nei, jeg har ikke fått den behandlingen jeg har hatt krav på. Altså jeg har vært innlagt på traumeopphold. Hvor jeg da har visst 100 ganger så mye bedring enn hva jeg har gjort på mine innleggelser på dps døgn. Men fordi jeg har strevd veldig i ettertid så regnes ikke det som bedring. Er i alle fall det jeg føler.

Jeg er en person som trenger tid på å bli trygg. Noe mange av de som jobber i psykiatrien ikke helt forstår. Det jeg sitter med er at de har en forventing om at man skal åpne seg opp fra dag en av. Jo desto fortere du åpner deg jo bedre er det. Faktisk vet jeg ikke hvor mange ganger jeg har fortalt til de som jobber i psykiatrien at vi som kommer dit er så forskjellig.

Igjen har jeg søkt om poliklinisk behandling, men jeg tør ikke å ha de store forhåpningene.

Vet jeg ikke hvor jeg skal begynne.

Helt ærlig så vet jeg ikke hvor jeg skal begynne. Om jeg i det hele tatt skal la fingrene hamre løs på tastaturet og la de få fritt utfall til å begynne å forfatte hvordan det er å være meg på nåværende tidspunkt.

I dag hadde jeg planer om å dra på kafé for å en forandring fra min faste plass i sofaen og variasjon i omgivelsene til å få ny inspirasjon til skrivingen. Noe kafé besøk ble det ikke, men jeg trøster meg med at det ble en kopp med te, sådan lakris te fra Yogi Tea (som da er favoritt) i ny favoritt mummikopp. For å gjøre det ekstra koselig har jeg tent levende lys og hører på Harry Potter.

Tid og sted henger ikke sammen og jeg velger derfor å avslutte tiltross for at jeg har mer på hjertet. Noen ganger blir det bare sånn. Jeg må rett og slett legge fra meg skrivingen før noen av delpersonene stepper inn her.

Kroppen og hodet lar meg ikke hvile

Innlegget er over to dager.

I dag skal jeg hvile sier jeg til meg selv høyt. Slik som jeg sa i går og dagen før der igjen, men jeg har ikke klart å hvile. Hodet lar meg ikke hvile, selv ikke kroppen lar meg få lov til å hvile. Her forleden dag sendte jeg tekstmelding til fysiotanten å beklaget for at jeg ikke hadde fått til å ta vare på meg selv og hvile ”lade” slik som hun rådet meg til å gjøre fram til neste time, og jeg håpet også at hun ikke var sint fordi jeg ikke tillot meg selv å hvile ”lade”.

Nå som jeg sitter å skriver dette, så kverner hodet på hva jeg burde ha gjort istedenfor. Som å ta oppvasken, for hånd. Ta badet. Henge opp klærne når vaskemaskina blir ferdig. Sette på ny maskin med klær. Gå ut med søpla. Lage middag = trosse kjøkkenangsten. Pakke ned kopper og fat en ikke lenger bruker og som bare tar plass i kjøkkenskapene. Så mye som skal gjøres.

Men i dag trenger jeg å hvile. Jeg må tillate meg selv å hvile i dag. Tiltross for at innsiden roper noe annet. Får jeg har holdt det gående i en uke. Kanskje lenger. Med meg finnes det ingen mellomting. Det er enten eller. Nå holder jeg det gående. Gjør en hel del. Føler jeg klarer det aller meste. Helt til jeg kollapser og ikke klarer noe som helst. Å finne en gyllen middelvei er noe jeg sliter veldig med. Derfor må jeg hvile i dag. Selv om innsiden skriker at jeg må pushe meg selv litt til.

Timene har fløyet avsted og det har plutselig blitt en ny dag.

Min plan om å hvile ”lade” gikk bokstavelig talt i vasken. Faktisk begynte jeg å styre allerede fra jeg stod opp. Prøvde å si til meg selv hele tiden at det er i orden hvile. At jeg kan ta en hvile dag, sånn at jeg ikke går på en smell nok en gang. Skulle bare ønske at innsiden forstod at det er lov til å hvile. Ikke minst finne en balanse gang.

Ny dag og nok et forsøk til å hvile. Denne gangen skal jeg ikke si til meg selv at jeg skal hvile. Heller ikke si til andre at jeg skal hvile. Det jeg heller skal gjøre er å forsøke mitt beste for å kunne klare å hvile ”lade”.

Tanker på en fredag

Altså jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt Adam Lambert sin tolking av ”Believe” som opprinnelig synges av Cher. Fy søren for en stemme den mannen er begavet med.

Hjelpes… Neste uke skal jeg på konsert med ei god venninne. Jeg skulle ønske jeg kun gledet meg til konserten, men sannheten er at jeg aller mest gruer meg. Prøver å tenke at det blir en opplevelse for livet. Men det er vanskelig å tenke at det blir en fin opplevelse når angsten stadig tar overhånd og forteller meg noe annet. Jeg skal virkelig trosse flere angstnivåer den dagen. Bare å tenke på det gjør meg utslitt. Selvsagt har jeg vurdert å trekke meg. Nei, jeg skal selvsagt gjennomføre. Jeg skal ikke la angsten vinne. Ikke denne gangen. Angst eller ei. Konsert blir det. I tillegg til konserten skal jeg og venninna mi overnatte på hotell her i byen hvor vi bor. Virkelig slå ut håret.

I dag er det to år siden mamma sovnet inn. Helt seriøst så vet jeg ikke hva jeg føler. Følelsene mine rundt mammas død har og er ganske avstengte. Gjør det meg til en dårlig datter? Til et dårlig menneske? Sannheten er at følelsene mine er splittet. Noe som gjør meg forvirret. Fordi følelsene mine om at mamma er død er så splitta. Hvorfor kan jeg ikke bare kjenne på en tristhet og sorg over at hun er borte. Det som gjør meg opprørt og fortvilet er at jeg også kjenner på en lettelse og glede. Ikke fordi hun endelig har fått fred fra sykdommen som hun levde med i mange år. Men fordi jeg endelig kan puste friere og ikke føle meg fanget.

Merker at dette ble en smule vanskeligere å skrive om enn hva jeg først hadde sett for meg. Derfor tror jeg det er viktig for meg å skyve det fra meg tiltross for at det vil være der tilstede i underbevisstheten. Tror rett og slett ikke jeg skal skrive mer om dette akkurat nå.

Jeg må rett og slett gjøre det som er bra for meg selv i dag og dagene fram til jeg skal på konsert. Få hvilt det jeg klarer og samle mest mulig energi.

Nytt år – nye muligheter

I lang tid har det vært lite som har minnet om vinter i trønderlag. I alle fall her jeg bor. Snøen har vært et stort savn de siste ukene. Når jeg våknet i morrest hadde besti sendt meg en snap. En snap med snø. Kjente det kriblet i kroppen at jeg nærmest føk ut av senga og bort til verandadøra og trakk til side gardina. Et hvit teppe hadde lagt seg så fint på bakken i løpet av natten. Smilte for meg selv og kjente på lykke innvendig. Endelig er snøen kommet.

Jeg starter det nye året med å høre på; ”Harry Potter and the chamber of secrets” og drikker lakris te i ny favoritt mummikopp. Samtidig som jeg spiser klementin så det tyter ut av ørene.

Det er et nytt år dere. Noe som betyr nye muligheter og nye mål for året som kommer. Selv setter jeg meg aldri langsiktige mål. Jeg vet jeg aldri klarer å oppnå slike mål uansett. Da er det bedre for meg å sette meg daglige små mål. Mål som jeg vet er oppnåelige og som lar seg gjennomføre. Selvsagt hadde det vært greit å hatt mål som varte lengre og ikke minst at jeg fullførte målene jeg satte meg. Men, jeg vet med meg selv at det aldri vil bli noe av. Kanskje med tid og stunder. Akkurat nå trenger jeg å holde meg til å fullføre mål dag for dag.

I år skal jeg uten tvil bruke speilreflekskameraet som har ligget å støvet ned i alt for lang tid. Jeg skal bli flinkere til å bruke naturen i året som kommer. Det innebefatter at jeg må trosse angsten. Jeg vet det vil bli ufattelig krevende, men jeg skal klare det. Jeg må bare klare det.

Litt iskaffe…

Frokosten er inntatt. Egentlig er jeg ikke noe frokostmenneske, men i morrest rumlet magen sånn at jeg bare måte få i meg et eller annet for å stoppe mage-orkestrert.

Nå sitter jeg i mitt faste hjørne av sofaen å hører på musikk på YouTube og drikker iskaffe. Er ikke ofte jeg klarer å lytte til musikk. I perioder trigger musikk uten at jeg helt vet hvorfor. Jeg tør ikke forske på hvorfor musikk trigger, selv om jeg vet at det er veien å gå.

Merker dette ikke er rette tidspunktet eller dagen for så vidt å skrive et innlegg. Jeg faller mye vekk. Alt fra sekunder til minutter. Andre ganger i lengre perioder. Prøver mitt beste for å holde meg tilstede her og nå, sånn at jeg ikke mister tråden i det jeg skal skrive. I dag ser det ikke ut til å fungere. Jeg har allerede brukt flere timer på å skrive på det jeg allerede skriver. Så det sier seg selv hvor mye jeg forsvinner.

Siden jeg har brukt flere timer på skrive 3 avsnitt og vært innom dissosiativland en rekker ganger.

Er det nå tid for lunsj.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no