25 dager siden jeg flyttet inn!

25 dager er gått siden jeg flyttet inn i leiligheten, min egen leilighet. 25 dager siden jeg flyttet fra en leilighet med tilknytting til personale. For 25 dager siden var et 10 år kapittel over. Et kapittel som kom fortere enn jeg hadde forventet. Jeg hadde ikke forventet å starte på denne epoken i livet riktig helt enda. Faktisk så jeg får meg å starte om noen år. Så feil kunne jeg altså ta. Fra den dagen jeg fikk vite at flytting ble et faktum, skapte det et slags kaos på innsiden. Ikke fordi jeg var redd for å flytte, mer det at jeg ikke ante hva det ville si å leve et tilstrekkelig normalt. Det å bo i leilighet tilknyttet med personale det gjør noe med deg. Selv om jeg ikke har vært så avhengig av personalet er det likevel en overgang å flytte over fra en leilighet hvor personalet var tilgjengelig hele døgnet. Jeg hadde min besøkstid, en tid som var satt av til meg. Utover det måte jeg selv ta kontakt. Noe jeg sleit veldig med. Ville ikke være til bry, skulle greie meg selv og det gjorde jeg som regel. Fordi jeg lærte tidlig å ta vare på meg selv og dessverre kanskje alt for fort også. 

Valget om å velge å kjøpe egen leilighet falt egentlig ganske lett. Å kjøpe sitt eget har vært en drøm jeg hadde gått med lenge. Noe jeg hadde jobbet etter. Jeg så bare ikke for meg at det skulle skje i år. Så heller ikke for meg at jeg skulle se etter leilighet. Allerede i februar begynte jeg se på leiligheter i den bydelen jeg ønsket å bo i. På dette tidspunktet visste jeg heller ikke hva som kom til å skje videre. Føniksordengullfisken var helt sikker i sin sak, jeg kom til å få startlån til å kjøpe mitt eget. Hele tiden lurte jeg på hvordan hun kunne være så sikker på om jeg kom til. få lån. Søknad ble sendt inn og etter en stund ble den innvilget. Da kunne jakten på leilighet starte. 

Valget av leilighet falt egentlig ganske fort, jo det skal sies at jeg brukte en del tid på finn.no og diverse eiendomsmegler sider på jakt etter leiligheten jeg nå sitter og skribler fra. Faktisk måte jeg ta et ganske raskt valg av å finne meg et sted å bo ettersom jeg leiligheten jeg leide på det tidspunktet var fult av mugg etter en vannlekkasje i julen 2019. Ergo hastet det å finne et nytt sted å bo. 

April startet jakten for fult etter å finne seg et nytt sted å bo. Etter mitt eget. Mitt eget hjem. Ikke et hjem hvor jeg leier, et hjem som er mitt. Jeg visste hvilke side av byen jeg ville bo, derfra var det å finne noe som kunne egne seg i forhold til prisklasse. Fant en leilighet jeg likte og dro på visning sammen med pappa. Likte leiligheten med en gang. Dagen etter visningen la jeg inn bud og budet gikk rett inn. Aldri så jeg får meg at budet skulle gå rett inn og at jeg slapp og stå i budrunder. Flyttedato ble satt. 

Heldigvis hadde jeg så vidt begynt å pakke før jeg i det hele tatt visste om jeg i det hele tatt kom til å få leilighet. Føniksordengullfisken var så sikker på at jeg kom til å få kjøpt meg leilighet. Jammen hadde hun rett. Oppi alt flyttekaoset klarte jeg å dra på meg prolaps i ryggen. Jeg klarte da ikke å gjøre så mye, og fikk heller ikke lov av fysiotanten å gjøre så mye. Likevel endte jeg med å gå på autopilot. Noe fysiotanten mistenkte at jeg gjorde, før jeg selv greide å innse det selv. Å ta imot hjelp er noe jeg ikke liker, men på grunn av prolapsen måte jeg ta imot hjelp. Selvsagt hjalp jeg til der fikk til og jeg gjorde vel også mer enn hva jeg skulle. Greide rett og slett ikke sitte å se på at andre gjorde meste av jobben. Til tross for at jeg hadde fått streng beskjed om å gjøre minst mulig med tanke på prolapsen. 

25 dager senere i en leilighet som er min hvor jeg sitter på store søster sin gamle seng, fordi jeg enda ikke har fått meg sofa. Men i løpet av uka blir det sofa og da kan jeg endelig flytte inn på soverommet. Etter 10 år kan jeg endelig begynne å bruke soverom igjen. Noe som kommer til å bli helt himmelsk. 

Å skulle skrive ut fra en dissosiativ hukommelse er ikke bare enkelt og lett. Faktisk er det ofte klin umulig. Uten de små tekstene fra instagram og facebook ville jeg aldri klart å skrive det her. Mulig er det et tegn at jeg virkelig burde prioriterer skriving mer enn det jeg har gjort de siste årene. Får er det noe jeg elsker så er det å skrive. Det har vært min flukt metode. Jeg må bare finne tilbake til skrivegleden igjen. 

Tror dette holder får nå, er en stund siden jeg har skrevet og merker at jeg er sliten. Kanskje har jeg fått smaken på å skrive igjen. Håper i alle fall det.  

 

 

Forlengelse av isolasjon

Burde jeg ikke bryte isolasjon? Jo, faktisk burde jeg det. Å bryte isolasjon er noe jeg aktivt jobber med. Det er ikke sånn at jeg vil være i isolasjon. For det tærer veldig på psyken. Man blir til slutt redd for å gå ut. Tro meg. Jeg er livredd for å gå ut. Bare så om jeg skal til postkassa eller kaste søpla. Det at Norge mange nå er i karantene i disse dager og jeg forstår veldig godt at det kan være vanskelig for mange å holde seg hjemme. De fleste av oss er ikke vant til å være hjemme hele døgnet omtrent. Fleste har en jobb, går på skole, studerer osv. På fritiden farter vi gjerne med venner, er med på fritidsaktiviteter, trener på treningssenter osv. Da er det kanskje ikke så rart at folk bryter karantenen, nettopp fordi de ikke er vant til å være hjemme så si 24/7. Det tar tid å snu et innlært mønster. 

Selv har jeg strevd med isolasjon i godt og vel 3 år nå. 3 år er ganske lenge. Heldigvis har jeg kommet meg ut enkelte dager, men ikke nok til at isolasjon har blitt brutt helt. Å skulle bryte en isolasjon som har pågått så lenge i disse tider er ganske vanskelig. Mye på grunn av at man helst ikke skal møte noen. Skal man møte noen, bør man minst holde 1 meter avstand til den andre. Selv er jeg var på andre og holder kanskje flere meters avstand til folk. Som regel er det kun de nærmeste som kommer noenlunde inn i intimsonen, men selv der har jeg en grense. 

Har jeg lov til å si at jeg føler meg mindre alene nå som så si hele Norge er i karantene? Vet ikke helt hvordan jeg skal formidle dette, men jeg tror kanskje mange vil kjenne på hvordan det er ikke forlate hjemmet sitt. Kanskje til og med kjenne på hva det eventuelt gjør med psyken. Selvsagt er min treårige tid i isolasjon noe helt annet enn at store deler av Norge er i karantene. Angsten har hindret meg i å forlate leiligheten i snart 3 år, og jeg merker nå at angsten har skutt i været. Litt fordi koronaviruset herjer, men også fordi det er en del usikkerhet rundt hva som skjer framover. 

Fått psykolog

Etter å ha søkt om psykolog både på dps og privat med utallig avslag på rekke og rad. Har jeg nå endelig fått time til en privat psykolog. Endelig er det noen som sier ja og ikke avviser. Enda er jeg overbevist om at dette er en drøm. Nei, det er ikke en drøm. Noe jeg har kjempet for vil komme til å skje. Det gjelder bare ikke å gi seg. 

Folk legger merke til forandringen.

Forrige uke fikk jeg nok av hvordan bokhylla mi så ut. Rotete. Kaotisk Uorganisert. I flere dager, uker, måneder hadde jeg sett på dette uendelige rotet uten at jeg hadde gjort noe med det. Hadde bare blitt ved tanken at jeg tar det senere og at jeg ikke orker nå. Forrige uke gikk jeg løs på bokhylla. Ryddet og ordnet. Fjernet det som ikke passet inn. Kastet det som skulle kastet. Vasket og organiserte slik jeg ville ha det. Planen videre er å skaffe noen grønne planter å ha øverst oppe på bokhylla.

I flere år har jeg forsømt leiligheten og i lengre tid har jeg hatt planer om å få den i orden. Satt meg frister om at nå skal leiligheten være i orden. Hver gang har jeg ikke nådd fristen. Nå derimot ser det ut som jeg er i ferd med å nå fristen jeg har satt meg. Leiligheten har aldri sett bedre ut. Selvsagt gjenstår det en del før jeg er i mål, men i forhold til hvordan det så ut tidligere er det blitt mye bedre. Folk legger merke til forandringen jeg har fått til med leiligheten i løpet av kort tid. Noe som betyr ekstremt mye.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no