Forlengelse av isolasjon

Burde jeg ikke bryte isolasjon? Jo, faktisk burde jeg det. Å bryte isolasjon er noe jeg aktivt jobber med. Det er ikke sånn at jeg vil være i isolasjon. For det tærer veldig på psyken. Man blir til slutt redd for å gå ut. Tro meg. Jeg er livredd for å gå ut. Bare så om jeg skal til postkassa eller kaste søpla. Det at Norge mange nå er i karantene i disse dager og jeg forstår veldig godt at det kan være vanskelig for mange å holde seg hjemme. De fleste av oss er ikke vant til å være hjemme hele døgnet omtrent. Fleste har en jobb, går på skole, studerer osv. På fritiden farter vi gjerne med venner, er med på fritidsaktiviteter, trener på treningssenter osv. Da er det kanskje ikke så rart at folk bryter karantenen, nettopp fordi de ikke er vant til å være hjemme så si 24/7. Det tar tid å snu et innlært mønster. 

Selv har jeg strevd med isolasjon i godt og vel 3 år nå. 3 år er ganske lenge. Heldigvis har jeg kommet meg ut enkelte dager, men ikke nok til at isolasjon har blitt brutt helt. Å skulle bryte en isolasjon som har pågått så lenge i disse tider er ganske vanskelig. Mye på grunn av at man helst ikke skal møte noen. Skal man møte noen, bør man minst holde 1 meter avstand til den andre. Selv er jeg var på andre og holder kanskje flere meters avstand til folk. Som regel er det kun de nærmeste som kommer noenlunde inn i intimsonen, men selv der har jeg en grense. 

Har jeg lov til å si at jeg føler meg mindre alene nå som så si hele Norge er i karantene? Vet ikke helt hvordan jeg skal formidle dette, men jeg tror kanskje mange vil kjenne på hvordan det er ikke forlate hjemmet sitt. Kanskje til og med kjenne på hva det eventuelt gjør med psyken. Selvsagt er min treårige tid i isolasjon noe helt annet enn at store deler av Norge er i karantene. Angsten har hindret meg i å forlate leiligheten i snart 3 år, og jeg merker nå at angsten har skutt i været. Litt fordi koronaviruset herjer, men også fordi det er en del usikkerhet rundt hva som skjer framover. 

Fått psykolog

Etter å ha søkt om psykolog både på dps og privat med utallig avslag på rekke og rad. Har jeg nå endelig fått time til en privat psykolog. Endelig er det noen som sier ja og ikke avviser. Enda er jeg overbevist om at dette er en drøm. Nei, det er ikke en drøm. Noe jeg har kjempet for vil komme til å skje. Det gjelder bare ikke å gi seg. 

Folk legger merke til forandringen.

Forrige uke fikk jeg nok av hvordan bokhylla mi så ut. Rotete. Kaotisk Uorganisert. I flere dager, uker, måneder hadde jeg sett på dette uendelige rotet uten at jeg hadde gjort noe med det. Hadde bare blitt ved tanken at jeg tar det senere og at jeg ikke orker nå. Forrige uke gikk jeg løs på bokhylla. Ryddet og ordnet. Fjernet det som ikke passet inn. Kastet det som skulle kastet. Vasket og organiserte slik jeg ville ha det. Planen videre er å skaffe noen grønne planter å ha øverst oppe på bokhylla.

I flere år har jeg forsømt leiligheten og i lengre tid har jeg hatt planer om å få den i orden. Satt meg frister om at nå skal leiligheten være i orden. Hver gang har jeg ikke nådd fristen. Nå derimot ser det ut som jeg er i ferd med å nå fristen jeg har satt meg. Leiligheten har aldri sett bedre ut. Selvsagt gjenstår det en del før jeg er i mål, men i forhold til hvordan det så ut tidligere er det blitt mye bedre. Folk legger merke til forandringen jeg har fått til med leiligheten i løpet av kort tid. Noe som betyr ekstremt mye.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no