Tanker på en fredag

Altså jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt Adam Lambert sin tolking av ”Believe” som opprinnelig synges av Cher. Fy søren for en stemme den mannen er begavet med.

Hjelpes… Neste uke skal jeg på konsert med ei god venninne. Jeg skulle ønske jeg kun gledet meg til konserten, men sannheten er at jeg aller mest gruer meg. Prøver å tenke at det blir en opplevelse for livet. Men det er vanskelig å tenke at det blir en fin opplevelse når angsten stadig tar overhånd og forteller meg noe annet. Jeg skal virkelig trosse flere angstnivåer den dagen. Bare å tenke på det gjør meg utslitt. Selvsagt har jeg vurdert å trekke meg. Nei, jeg skal selvsagt gjennomføre. Jeg skal ikke la angsten vinne. Ikke denne gangen. Angst eller ei. Konsert blir det. I tillegg til konserten skal jeg og venninna mi overnatte på hotell her i byen hvor vi bor. Virkelig slå ut håret.

I dag er det to år siden mamma sovnet inn. Helt seriøst så vet jeg ikke hva jeg føler. Følelsene mine rundt mammas død har og er ganske avstengte. Gjør det meg til en dårlig datter? Til et dårlig menneske? Sannheten er at følelsene mine er splittet. Noe som gjør meg forvirret. Fordi følelsene mine om at mamma er død er så splitta. Hvorfor kan jeg ikke bare kjenne på en tristhet og sorg over at hun er borte. Det som gjør meg opprørt og fortvilet er at jeg også kjenner på en lettelse og glede. Ikke fordi hun endelig har fått fred fra sykdommen som hun levde med i mange år. Men fordi jeg endelig kan puste friere og ikke føle meg fanget.

Merker at dette ble en smule vanskeligere å skrive om enn hva jeg først hadde sett for meg. Derfor tror jeg det er viktig for meg å skyve det fra meg tiltross for at det vil være der tilstede i underbevisstheten. Tror rett og slett ikke jeg skal skrive mer om dette akkurat nå.

Jeg må rett og slett gjøre det som er bra for meg selv i dag og dagene fram til jeg skal på konsert. Få hvilt det jeg klarer og samle mest mulig energi.

“Normal” reaksjon, kaos på innsiden…

Ligger under kuledyna og musikken strømmer ut av mac’en som står på stua. Det er bare så vidt jeg hører hva som spilles. Akkurat nå orker jeg bare ikke å reise meg for å gå fra senga og bort til sofaen hvor mac’en står og skru volumet opp. I dette øyeblikket trenger jeg å bli værende hvor jeg befinner meg. Under kuledyna.

Vet ikke hvor jeg skal begynne. Leter etter ordene. Jo mer jeg leter desto vanskeligere blir det. Prøver å ta til meg ordne fra fysiotanten om at det jeg skammer meg sånn over faktisk er normalt etter å ha snakket om vanskelige opplevelser fra barndommen.

Kjenner det blir feil av meg å skulle dele hvilken reaksjon det er snakk om. Bare jeg tenker på det så får jeg lyst til å grave et hull i gulvet.

I dag har jeg ikke fult så mye kaos på innsiden som jeg hadde i går. Likevel har jeg flere spørsmål i dag enn i går.

Er så mange  spørsmål på innsiden. Spørsmål jeg ikke klarer å svare på. Spørsmål jeg aldri vil få svar på. Spørsmål ingen kan svare meg på.

Kanskje det ikke er mindre kaos likevel.

Journal prompts

På min forrige blogg prøvde jeg meg på journal prompts, hvor man skal skrive et innlegg hver dag om et bestemt tema. Noe jeg hadde vanskeligheter med. Det ble vel noen innlegg med dette. Jeg tenkte å bruke denne metoden i desember. Usikker på om jeg vil få til hver dag i desember siden denne måneden er ganske tøff for meg, men jeg skal gjøre det jeg kan for at det blir noen innlegg i desember. Om du selv vil prøve dette så kan du gå inn på; pinterest og søke på journal prompts. Jeg skal ta for meg prompts for desember. Siden det er 1.søndag i advent i dag så starter jeg der, men tar også med 1.desember i ett og samme innlegg.

Your favorite part of your day

Min favoritt del av dagen i går var soleklart når jeg besøkte beste venninna mi. Vi koste oss med julebrus, pepperkaker og Disney filmer. Det er alltid så trygt å komme hjem til besti. Er det virkelig noen jeg kan være meg selv til så er det hjemme hos besti. Noe jeg er så takknemlig for.

What needs to happen this month

Det jeg vet skal skje er at jeg skal tilbringe juleaften sammen bestis og tantegullet. Noe vi har gjort en tradisjon ut av. I pysj som juleantrekk. Ukentlig oppføling til fysiotanten fram til hun tar juleferie. Kanskje få til et eller to kafébesøk. Ellers blir det å komme seg gjennom desember på best mulig måte.

Fortrengelse

Systemet har fortrengt at det snart er bursdag og jul. Har selvsagt blitt påminnet at det snart er tid for bursdag og jul, men har bare stengt av. Nå klarer jeg ikke lenger å stenge av, fordi minner kommer i sakte og hurtig film flyvende i hjernen. Noen av filmene flyr ikke bare i hjernen de beveger seg ut i kroppen og skaper trøbbel. Tidligere år har jeg grudd meg i månedsvis på forhånd, men i år ser det ut til at kroppen og systemet bestemte seg for noe annet. Kanskje det er en måte å beskytte meg på. Jeg vet ikke.

Julen er den høytiden som er mest vanskeligst for meg. Den høytiden som sitter mest limtfast i kroppen og som hjemsøker meg hvert eneste år. Andre høytidene løpet av året sitter ikke så klisteret fast til huden. Kanskje fordi jeg ikke har opplevd noen særlig overgrep og lignende på i løpet av de høytidene eller at jeg rett og slett har fortrengt det helt. For jeg fortrenger det som skjedde i forbindelse med bursdag og jul i løpet av de årene jeg opplevde overgrep fra mammas tidligere samboer/ektemann, (De gikk fra hverandre da jeg var rundt 10 år). Det kommer bare i visse perioder av året. Resten av året er det helt glemt.

Selv om det er vanskelig å forholde seg til julen og spesielt at jeg har bursdag i desember forsøker jeg å ta tilbake det som ble tatt fra meg en gang da jeg var barn. Får jeg vil så veldig gjerne kunne glede meg over som virker som en magisk tid. Noen smågleder har det blitt og jeg prøver ikke å la julens fortid sluke de små førjulsgledene som vil vokse og bli til nye fine minner.

På lørdag skal jeg drikke årets første julebrus, spise pepperkaker og se på Disney filmer sammen med bestis. Jeg drikker alltid den første julebrusen den 1.desebember. Syns brusen alltid smaker bedre da. Fikk julebrus av ei i går, men flaska står fortsatt uåpnet på stuebordet.

Hallo der!

I skrivende stund ligger jeg på sofaen og glaner på Gotham på Netflix. Tror ikke dette kommer til å bli et supert langt innlegg. Er nokså sliten, men skal likevel få lirket ut av meg noen ord.

Altså jeg er en nyutsprunget blogger her på psykmagsinet og setter uendelig pris på at jeg får blogge for psykmagasinet.

Tror nesten jeg må komme tilbake til hvem jeg er og hva bloggen skal innebefatte senere. Jeg må ta vare på meg selv for jeg merker at jeg er i ferd med å “forsvinne”.

Inntil videre må dere ta vare på dere selv.

Kine.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no