Jeg var ikke gamle jenta

Da jeg vokste opp som barn ble jeg vitne til at mamma ble utsatt for vold. Vold av ulike slag. Seksuelt. Psykisk. Fysisk.

 Jeg var ikke gamle jenta første gangen ordene haglet. Ordene kom først. Ord som jeg har fortrengt, men som i den siste tiden har kommet fram igjen. Ord som gjorde meg så redd at jeg gjemte meg under dyna med dukken min.  De var fulle av hat og sinne! 

Ordene ble senere omgjort til slag og spark. Ikke så jeg hva som foregikk. Likevel hørte jeg slagene slå. Jeg gjemte meg da også under dyna. Stille og turte ikke å lage en lyd. Redd for å bli oppdaget at jeg satt der under dynen og lyttet. Jeg hørte høye sinte rop og sår gråt. Fort ble gråten borte. Slagene haglet mer om gråten ble hørt.

På et tidspunkt gikk jeg ut av rommet. Jeg var ikke mer enn 4-5 år. Jeg ble oppdaget og ble jaget i sengs med en gang. Dagene etterpå fikk jeg gaver fordi jeg hadde vært så snill og gått tilbake på rommet. Så snudde alt.. Jeg måte straffes. Fordi jeg hadde vært ulydig og kommet opp og forstyrret.

Jeg var ikke lenger bare en tilskuer, men ble selv med på en brutal og grotesk lek. 

 

Kompleks PTSD krever tid og ressurser

Psykologtidsskrift skriver i en artikkel at behandling av kompleks PTSD krever tid og ressurser. Videre innledningsvis i artikkelen nevnes det at dem er klar over hva gjentatte krenkelser fra de nærmeste gjør med et menneske. Samtidig er de klar over hva som skal til for at det skjer bedring. De skriver også at behandlingstilbudet ikke reflekter fagtilbudet.

Ja, det krever tid og ressurser for denne pasientgruppen. Mange som har andre diagnoser i tillegg til kompleks PTSD. Noe som vil gjøre behandlingsprosessen lengere og mer omfattende. Dessverre utgjøres det store forskjeller blant denne pasientgruppen. Noen får få timer med behandling kanskje opptil 12 timer, mens andre igjen får opptil 10 år eller mer i behandling. Innenfor dette har tidsrommet har du også de som kommer i mellom alt dette, men også dem som gis opp. De som ikke får videre tilbud. De som blir ansett som vanskelige i forhold til behandling. Da lurer jeg på hvis fagfeltet mener hva som skal til for at det skjer bedring hvorfor gir dem da opp denne prosentdelen. Er det fordi dem ikke orker å kjempe sammen med pasient? Er det å finne andre måter å jobbe på ikke en mulighet? Vil det å tenke utenfor boksen være en umulighet når en står fast i behandlingsforløpet? Skal en jobbe med traumepasienter så må man være villig til å tenke utenfor boksen og se bort i fra fagbøkene og ikke minst hva forsinkingen sier. Det som funker på en pasient funker ikke på den andre. Hver pasient er ulike og trenger hver sin tilnærming i behandlingen.

Fortrengelse

Systemet har fortrengt at det snart er bursdag og jul. Har selvsagt blitt påminnet at det snart er tid for bursdag og jul, men har bare stengt av. Nå klarer jeg ikke lenger å stenge av, fordi minner kommer i sakte og hurtig film flyvende i hjernen. Noen av filmene flyr ikke bare i hjernen de beveger seg ut i kroppen og skaper trøbbel. Tidligere år har jeg grudd meg i månedsvis på forhånd, men i år ser det ut til at kroppen og systemet bestemte seg for noe annet. Kanskje det er en måte å beskytte meg på. Jeg vet ikke.

Julen er den høytiden som er mest vanskeligst for meg. Den høytiden som sitter mest limtfast i kroppen og som hjemsøker meg hvert eneste år. Andre høytidene løpet av året sitter ikke så klisteret fast til huden. Kanskje fordi jeg ikke har opplevd noen særlig overgrep og lignende på i løpet av de høytidene eller at jeg rett og slett har fortrengt det helt. For jeg fortrenger det som skjedde i forbindelse med bursdag og jul i løpet av de årene jeg opplevde overgrep fra mammas tidligere samboer/ektemann, (De gikk fra hverandre da jeg var rundt 10 år). Det kommer bare i visse perioder av året. Resten av året er det helt glemt.

Selv om det er vanskelig å forholde seg til julen og spesielt at jeg har bursdag i desember forsøker jeg å ta tilbake det som ble tatt fra meg en gang da jeg var barn. Får jeg vil så veldig gjerne kunne glede meg over som virker som en magisk tid. Noen smågleder har det blitt og jeg prøver ikke å la julens fortid sluke de små førjulsgledene som vil vokse og bli til nye fine minner.

På lørdag skal jeg drikke årets første julebrus, spise pepperkaker og se på Disney filmer sammen med bestis. Jeg drikker alltid den første julebrusen den 1.desebember. Syns brusen alltid smaker bedre da. Fikk julebrus av ei i går, men flaska står fortsatt uåpnet på stuebordet.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no