Flashback-mørke

Det er tre dager siden jeg var hos fysiotanten. En time som endte i et kraftig flashback. Hvor lenge jeg var borte er noe usikkert. Tiden er ikke eksisterende under et flashback. Alt som er virkelig blir uvirkelig. Tid og sted forflytter seg. Det som er rundt blir farlig og skremmende. Hver muskel i kroppen stivner og røre en finger virker nærmest håpløst. Selv hørselen viker.

Jeg har strevd veldig etter timen. Vært inn og ut av flashback. Noen av flashbackene har vært så sterke at det har føltes som det har skjedd her og nå. Faktisk har jeg vært så overbevisende om at noen faktisk forgrep seg på meg, at jeg ikke har trodd på fysiotanten når hun skrev til meg på sms at det ikke skjer nå.

I ettertid vet jeg jo at hun hadde rett, men der og da var det så virkelig. Får jeg hadde jo vondt og jeg kjente jo det så alt for godt. Så hvordan kunne hun da si at det ikke skjedde. Men jeg vet nå at hun hadde rett og at det bare var minner som kroppen husket på. Når det stod på så var det helt for jævlig.

Satser på en dag med mindre minner og flashback fra fortidens mørke.

“Hvem skal trøste knøttet”

Lyden av stemmen til traumetanten som leser; ”Hvem skal trøste knøttet”, er med på roe ned redde små barnedeler. Samtidig kommer det et voldsomt savn, fordi den ukentlige kontanten ikke lenger finnes. Likevel er jeg heldig som har kontakt med henne på mail. Jeg kan ikke utrykke med ord hvor mye det betyr for meg. En slik kontakt betyr ganske mye for meg. Det er med på at jeg føler meg verdt og har en plass i hjertet til noen, og det til noen som egentlig ikke har noe mer med meg å gjøre. Bare det betyr så uendelig mye.

”Hvem skal trøste knøttet”, har jeg fått lest inn og nå er det lenge siden jeg har hørt på fortellingen. Det er en av mine favoritt fortellinger. Jeg har denne fortellingen på trygghetsplanen. En plan med trygge ting og trygge personer jeg kan skrive til når det blir vanskelig og personer som er med på å gjøre meg trygg. Jeg jobber med trygghetsplanen sammen med fysiotanten for tiden. Noe som ikke alltid er så lett. Fordi trygghet ofte ikke er så enkelt når man ikke har fått grunnleggende trygghet i barndommen. Svært ofte blir det til at jeg mener at jeg ikke fortjener noe form for trygghet og da er fysiotanten bra å ha, som forteller at jeg og alle delpersonene fortjener all verdens trygghet. Selv om det er vanskelig å forstå akkurat det, så prøver jeg likevel å ta det til meg. Får jeg ønsker jo at andre skal være trygge og da må jo jeg også fortjene det.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no