Regnbue

Forrige søndag oppdaget jeg plutselig en regnbue på himmelen. En av de minste barnedelene, Tilje, ble oppkavet at hun nærmest slengte på seg skoene og løp ut. Hun skulle ut og se på regnbuen. Lerke hjalp til med å ta bilde så Tilje kunne ha til senere. – Du, Lerke, tror du at vi etter hvert slipper mer løs, spurte Tilje. – Jeg håper det Tilje. Jeg håper virkelig det, svarte Lerke tilbake og tok Tilje i hånden. Får Lerke visste at kroppen til Kine var sliten etter en kort tur ute. 

Etter lang tid vekke fra skriving, kjenner jeg en trang til å hamre løs på tastaturet og skrible med penn i notatbøkene mine. Den aktuelle følelsen har jeg ikke kjent på uendelig lenge. Faktisk kan jeg ikke huske sist jeg gjenkjente følelsen. Bare la fingrene danse over tastaturet og la ordene fortelle sin egen historie. 

I lang tid har jeg hatt som mål og latt delene få ta del i mitt merkverdige, kaotiske, turbulente liv. Dessverre har jeg vært alt for redd og jeg har gjentatt ganger forsøkt, men hver eneste gang har jeg ikke mer eller mindre gitt opp før jeg allerede har prøvd å gå delene i møte. Igjen tenker jeg å forsøke og denne gangen tror jeg at jeg har andre forutsettinger enn tidligere. Kanskje dette blir starten på et fint samarbeid, og jeg vet det kommer til å koste enormt mye av både meg og de som bor i den underlige hagen. 

Vet jeg må tørre å lytte, men samtidig vet jeg ikke om jeg våger. Får jeg er livredd for hva som kan vente meg bak neste hjørne. Så jeg må virkelig unnskylde meg for at jeg ikke tør å lytte til dere, at jeg har sviktet dere når dere har trengt meg aller mest. Vet ikke en gang hva jeg vil med dette, annet enn at jeg er redd. Livredd for hva som vil komme fram fra mørkets dype skygge sider og fram i skumringslyset. 

Jeg vet godt jeg har røpet hemmeligheten din, Ulrikke, og jeg kan ikke noe annet enn å si at jeg er veldig lei meg for at hemmeligheten er blitt røpet og fortalt videre. Du forstår jeg kunne ikke være alene med den hemmeligheten. Ja, du har all grunn til å være sint på meg og du har også rett til å hate meg fordi jeg røpet hva hemmeligheten var for noe. Jeg kunne ikke bære den alene. En dag håper jeg du vil forstå, og jeg skjønner godt du syns jeg er dum og alt det der. -Fy faen, du er jo helt idiot. Skal gjøre alt for at avtalen med dustete fysiotanten ikke blir holdt. Hvor teit går det an å bli og tro at jeg går med på en slik avtale? Fy faen altså! 

Det har gått en del dager siden Tilje oppdaget regnbuen og er ganske stolt over å ha et minne av den. Ulrikke derimot er ikke særlig fornøyd om dagen og jeg kan forstå henne, fordi jeg røpet en hemmelighet som ikke skulle røpes. En dag håper jeg hun forstår at jeg gjorde det med god hensikt. Enda flere dager er rast forbi og Ulrikkes hemmelighet er innelåst i et skap med lås inne på fysiotantens kontor. Til Ulrikkes store ergrelse og fortvilelse. Hemmeligheten blir liggende bevoktet i det låsbare skapet inntil videre. 

Uendelig stille

På kort tid har Norge stoppet opp. Nærmest over natta ble så si alt forandret. Nærmest som ett vindpust. Hvor alt liv gikk fra å være levende til å gå i dvale. Selv underlige hagen sine 22 beboere har mer eller mindre gjemt seg. Noen har gjemt seg mer enn andre, mens andre igjen er mer fremtredende igjen. Min og hverdagen til de 22 som bor i den underlige hagen er ikke veldig forandret nå som det herjer pandemi i dette landet. Jeg har fortsatt problemer med å komme meg ut av leiligheten, slik som jeg hadde før dette startet. Mye av hverdagen er akkurat den samme som før. 

Pixabay 

Likevel er det en forskjell. En forskjell som er så stor at til og med det merkes blant de 22 som bor i den underlige hagen. Jeg har ikke skrevet så mye om de 22 innbyggerne i den underlige hagen. Mye av grunn til det er at jeg selv prøver å bli kjent med hva som befinner seg i denne hagen som er så underlig. For å være ærlig så er jeg livredd. I den situasjon vi nå befinner oss i så er jeg kanskje mer redd. Fordi jeg står ganske så alene. Til tross for at fysiotanten er med på utforskingen av hva som befinner seg i den underlige hagen er jeg på mange måter helt alene. Om 25 dager blir en psykolog med inn i dette virvaret av en underlig verden. Nok en person som skal få ta del i dette uendelige kaoset.

I den underlige hagen nå i disse pandemi tider er at mye av den vanlige hverdagen stopper opp. Selv om jeg riktig nok ikke gjør så mye annet enn tidligere, så merkes det godt likevel. Får alt rundt stopper opp, og når alt stopper opp så trekker flere av de som oppholder seg i den underlige hagen tilbake. Inn i sine huler, bak gresshauger, inne i en lekestue, under en trapp og oppe i et tre. Hvor de er beskyttet fra det som skjer i den store verden utenfor. Så er det delpersoner som følger med på verden der ute. Som på en eller annen måte må sluke til seg alt, men som likevel glemmer hva som foregår, fordi det blir for mye å ta innover seg.  

Venterommet

Prøver å hente meg inn igjen etter en nokså tøff time til fysiotanten ved å sitte en stund på venterommet før jeg drar hjem. Planen var å dra på Dromedar for å skrive og ta en latte etter timen. Dessverre så krevde timen litt mer enn jeg hadde tenkt og sett for meg. Det var ikke før slutten av timen at jeg merket hvor sliten jeg faktisk var og at jeg holdt på falle mer og mer bort.

I dag var det også en litt annerledes time enn hva jeg pleier å ha til vanlig. Som regel pleier vi stort sett bare å prate. I dag utførte fysiotanten god gammel dags fysioterapi som hun kalte det. For jeg har hatt vondt i det ene låret en stund. Gjorde noen øvelser og jeg klarte de med glans. Jeg lot henne også få kjenne på begge lårene. Det som jeg ikke hadde vondt og det som er vondt. Var en vis forskjell. Kom vel fram til at jeg hadde pådratt meg en strekt muskel. Fikk spørsmål om massasje, men takket nei og det forstod fysiotanten svært godt. Hun ville ikke sende meg inn i en kraftig dissosiasjon. I sær ikke nå som jeg sliter enormt mye med dissosiasjon nå. Så ville hun ikke gå inn å massere for da ville jeg bare bli re-traumatisert.

Likevel var det nok til å trigge delene og skape en del indre uro. Det var ikke mer som skulle til før systemet mitt reagerte. Noe som er en av grunnene til at jeg sitter her på venterommet akkurat nå.

Tror jeg avslutter her og prøver å komme meg hjem før alle andre skal hjemover med bussen.  

Flashback-mørke

Det er tre dager siden jeg var hos fysiotanten. En time som endte i et kraftig flashback. Hvor lenge jeg var borte er noe usikkert. Tiden er ikke eksisterende under et flashback. Alt som er virkelig blir uvirkelig. Tid og sted forflytter seg. Det som er rundt blir farlig og skremmende. Hver muskel i kroppen stivner og røre en finger virker nærmest håpløst. Selv hørselen viker.

Jeg har strevd veldig etter timen. Vært inn og ut av flashback. Noen av flashbackene har vært så sterke at det har føltes som det har skjedd her og nå. Faktisk har jeg vært så overbevisende om at noen faktisk forgrep seg på meg, at jeg ikke har trodd på fysiotanten når hun skrev til meg på sms at det ikke skjer nå.

I ettertid vet jeg jo at hun hadde rett, men der og da var det så virkelig. Får jeg hadde jo vondt og jeg kjente jo det så alt for godt. Så hvordan kunne hun da si at det ikke skjedde. Men jeg vet nå at hun hadde rett og at det bare var minner som kroppen husket på. Når det stod på så var det helt for jævlig.

Satser på en dag med mindre minner og flashback fra fortidens mørke.

“Hvem skal trøste knøttet”

Lyden av stemmen til traumetanten som leser; ”Hvem skal trøste knøttet”, er med på roe ned redde små barnedeler. Samtidig kommer det et voldsomt savn, fordi den ukentlige kontanten ikke lenger finnes. Likevel er jeg heldig som har kontakt med henne på mail. Jeg kan ikke utrykke med ord hvor mye det betyr for meg. En slik kontakt betyr ganske mye for meg. Det er med på at jeg føler meg verdt og har en plass i hjertet til noen, og det til noen som egentlig ikke har noe mer med meg å gjøre. Bare det betyr så uendelig mye.

”Hvem skal trøste knøttet”, har jeg fått lest inn og nå er det lenge siden jeg har hørt på fortellingen. Det er en av mine favoritt fortellinger. Jeg har denne fortellingen på trygghetsplanen. En plan med trygge ting og trygge personer jeg kan skrive til når det blir vanskelig og personer som er med på å gjøre meg trygg. Jeg jobber med trygghetsplanen sammen med fysiotanten for tiden. Noe som ikke alltid er så lett. Fordi trygghet ofte ikke er så enkelt når man ikke har fått grunnleggende trygghet i barndommen. Svært ofte blir det til at jeg mener at jeg ikke fortjener noe form for trygghet og da er fysiotanten bra å ha, som forteller at jeg og alle delpersonene fortjener all verdens trygghet. Selv om det er vanskelig å forstå akkurat det, så prøver jeg likevel å ta det til meg. Får jeg ønsker jo at andre skal være trygge og da må jo jeg også fortjene det.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no