En aldri så liten oppdatering

Da er vi i oktober dere. Det er en stund siden jeg har skrevet nå. På bloggen og for meg selv. Har postet litt bilder og tekst på instagram. Bare ikke gått i dybden på ting. Fordi jeg ikke har fått det til. Blitt totalt stopp hver gang jeg har prøvd å sette meg ned for å forfatte noe. Kanskje i dag er dagen for at jeg skal greie å skrive noe ned. Om det blir bare litt, ja da har jeg i alle fall klart det. Min første umiddelbare tanke er at det ikke er bra nok. Fordi, jeg burde utdype og formidle noe bedre. Så går jeg enda mer inn i meg selv og virkelig kjenner etter at dette er det jeg klarer å få til akkurat nå. På forhånd må jeg bare beklage hvis dette blir noe rotet. Hodet mitt er noe kaotisk om dagen. I alle fall lover jeg å prøve så godt jeg kan. Føler jeg gjentar meg selv på akkurat dette her. På skrivingen altså.

En ganske lang periode, tror det er over en 2 års periode. Kanskje lenger hvor jeg har vært ganske isolert. Knapt turt å gå ut av leiligheten, fordi angsten har blitt for overveldet å takle. Selvsagt har jeg kommet meg ut, dessverre ikke så ofte som jeg skulle ønske. Jeg har mistet mye ved å være isolert i over 2 år. Selv om jeg har vært isolert store deler av en 2 års periode har jeg greid å ”leve”. Av og til har jeg kommet meg ut av leiligheten. Noe som har krevd en god del av meg i ettertid, men jeg har klart å komme meg ut. Bare ikke så ofte som jeg skulle ønske. Tiltross for isolasjonen som har vart i over 2 år, og som jeg fortsatt befinner meg i. Noe jeg ikke vil være i, men som jeg på en måte har grodd fast i. Fordi jeg har vært i denne situasjonen så lenge at det har blitt en del av hverdagen. Enten jeg vil det eller ikke. Hver dag er en kamp og denne kampen skal jeg vinne. Jeg er sta sånn. Selv hvor lang tid det tar.

Hva har skjedd siden forrige gang egentlig? Har det skjedd noe i det hele tatt. Jo, selvsagt har det skjedd noe. Det skjer jo noe hver dag. Kanskje ikke de alt for store tingene. Som kloke mennesker i livet mitt sier; ”det er ikke de store tingene som betyr noe, men de små tingene i hverdagen”. Ting jeg kan nevene av ting som har skjedd den siste tiden er blant annet noen kafébesøk alene og gode venner, gåtur i nærområdet og langs ved Bakklandet sammen med besti og ikke minst våre ettermiddager med latter og prat som jeg virkelig setter pris på. Tiden jeg tilbringer med min skribentvenn på kafé i stillhet når vi begge blir tankefulle. Får den tiden jeg har fått med lille søs den siste tiden. Selv om det ikke er så ofte, setter jeg pris på hvert eneste sekund. Takk til dere alle som er med på å berike livet mitt til det bedre.

Faktisk føler jeg det ikke har skjedd så mye siden sist jeg skriblet et innlegg. Føler at jeg står på stedet hvil, at jeg ikke har rykket meg av flekken. Får knapt 1 måned siden var det samarbeidsmøte, hvor jeg fikk enormt mye skryt for framgangen jeg hadde hatt det siste året, faktisk bare de siste par årene. Selv om framgangen ikke var merkbar så var det likevel en framgang. Blant annet at jeg greide å sette mer ord på ting jeg ikke våget å sette ord på tidligere. Som hvor jeg hadde vondt, kroppslig. Om det så var på tekstmelding til fysiotanten etter en time eller i forkant av en time. Også at jeg visste mer frustrasjon og sa fra om når ting ikke var greit. På fysiotanten og L var henrykt. Begge ville ha mer av dette. L, hadde ventet på dette i flere år. Det har ikke vært lett for meg å skulle si i fra og sette grenser for meg selv. Å skulle si fra har vært svært vanskelig med tanke på at det ikke var lov i barndommen. Nå som jeg er voksen er det fortsatt vanskelig fordi det sitter godt igjen fra den tiden jeg ikke fikk lov til å si fra. Dette er noe jeg har øvd på i behandling både hos fysiotanten og i tidligere behandling (traumebehandling), og av hjelp av andre som har og er i samme situasjon.

I helga ser jeg fram til å gå tur sammen med besti. Gleder meg sånn til å se henne igjen. Kan nesen ikke vente. Ellers skal jeg lade opp til en nokså full uke. Får å få en slags struktur på uka og dagene har jeg noe så si hver dag. Selv om det ikke er de store tingene så er det akkurat passe. For jeg vet at blir det for mye, så går jeg på en enorm smell. Ergo er ”hvile” mellom slagene veldig viktig. Noe jeg dessverre ikke er så god på.

Ja, så har jeg farget håret. Lilla! Aner ikke hvor mange år jeg har tenkt på det. Ble bare med tanken, helt til for noen uker siden hvor jeg bestilte hårfarge. Siden er ganske mørk ble jeg rådet til å kjøpe bleiking i tillegg. Gikk en tid før jeg fikk summet meg til det. Da jeg endelig gjorde det, var det ikke mange dagene før håret ble både bleket og farget. Er så glad for at besti ville hjelpe meg og jeg er super fornøyd med resultatet.

Da har jeg fått oppdatert litt i alle fall. Jeg skal forsøke å poste litt oftere. Nå må jeg gi meg for denne gangen. Husmor syslene venter…

Kompleks PTSD krever tid og ressurser

Psykologtidsskrift skriver i en artikkel at behandling av kompleks PTSD krever tid og ressurser. Videre innledningsvis i artikkelen nevnes det at dem er klar over hva gjentatte krenkelser fra de nærmeste gjør med et menneske. Samtidig er de klar over hva som skal til for at det skjer bedring. De skriver også at behandlingstilbudet ikke reflekter fagtilbudet.

Ja, det krever tid og ressurser for denne pasientgruppen. Mange som har andre diagnoser i tillegg til kompleks PTSD. Noe som vil gjøre behandlingsprosessen lengere og mer omfattende. Dessverre utgjøres det store forskjeller blant denne pasientgruppen. Noen får få timer med behandling kanskje opptil 12 timer, mens andre igjen får opptil 10 år eller mer i behandling. Innenfor dette har tidsrommet har du også de som kommer i mellom alt dette, men også dem som gis opp. De som ikke får videre tilbud. De som blir ansett som vanskelige i forhold til behandling. Da lurer jeg på hvis fagfeltet mener hva som skal til for at det skjer bedring hvorfor gir dem da opp denne prosentdelen. Er det fordi dem ikke orker å kjempe sammen med pasient? Er det å finne andre måter å jobbe på ikke en mulighet? Vil det å tenke utenfor boksen være en umulighet når en står fast i behandlingsforløpet? Skal en jobbe med traumepasienter så må man være villig til å tenke utenfor boksen og se bort i fra fagbøkene og ikke minst hva forsinkingen sier. Det som funker på en pasient funker ikke på den andre. Hver pasient er ulike og trenger hver sin tilnærming i behandlingen.

Venterommet

Prøver å hente meg inn igjen etter en nokså tøff time til fysiotanten ved å sitte en stund på venterommet før jeg drar hjem. Planen var å dra på Dromedar for å skrive og ta en latte etter timen. Dessverre så krevde timen litt mer enn jeg hadde tenkt og sett for meg. Det var ikke før slutten av timen at jeg merket hvor sliten jeg faktisk var og at jeg holdt på falle mer og mer bort.

I dag var det også en litt annerledes time enn hva jeg pleier å ha til vanlig. Som regel pleier vi stort sett bare å prate. I dag utførte fysiotanten god gammel dags fysioterapi som hun kalte det. For jeg har hatt vondt i det ene låret en stund. Gjorde noen øvelser og jeg klarte de med glans. Jeg lot henne også få kjenne på begge lårene. Det som jeg ikke hadde vondt og det som er vondt. Var en vis forskjell. Kom vel fram til at jeg hadde pådratt meg en strekt muskel. Fikk spørsmål om massasje, men takket nei og det forstod fysiotanten svært godt. Hun ville ikke sende meg inn i en kraftig dissosiasjon. I sær ikke nå som jeg sliter enormt mye med dissosiasjon nå. Så ville hun ikke gå inn å massere for da ville jeg bare bli re-traumatisert.

Likevel var det nok til å trigge delene og skape en del indre uro. Det var ikke mer som skulle til før systemet mitt reagerte. Noe som er en av grunnene til at jeg sitter her på venterommet akkurat nå.

Tror jeg avslutter her og prøver å komme meg hjem før alle andre skal hjemover med bussen.  

Flashback-mørke

Det er tre dager siden jeg var hos fysiotanten. En time som endte i et kraftig flashback. Hvor lenge jeg var borte er noe usikkert. Tiden er ikke eksisterende under et flashback. Alt som er virkelig blir uvirkelig. Tid og sted forflytter seg. Det som er rundt blir farlig og skremmende. Hver muskel i kroppen stivner og røre en finger virker nærmest håpløst. Selv hørselen viker.

Jeg har strevd veldig etter timen. Vært inn og ut av flashback. Noen av flashbackene har vært så sterke at det har føltes som det har skjedd her og nå. Faktisk har jeg vært så overbevisende om at noen faktisk forgrep seg på meg, at jeg ikke har trodd på fysiotanten når hun skrev til meg på sms at det ikke skjer nå.

I ettertid vet jeg jo at hun hadde rett, men der og da var det så virkelig. Får jeg hadde jo vondt og jeg kjente jo det så alt for godt. Så hvordan kunne hun da si at det ikke skjedde. Men jeg vet nå at hun hadde rett og at det bare var minner som kroppen husket på. Når det stod på så var det helt for jævlig.

Satser på en dag med mindre minner og flashback fra fortidens mørke.

“Hvem skal trøste knøttet”

Lyden av stemmen til traumetanten som leser; ”Hvem skal trøste knøttet”, er med på roe ned redde små barnedeler. Samtidig kommer det et voldsomt savn, fordi den ukentlige kontanten ikke lenger finnes. Likevel er jeg heldig som har kontakt med henne på mail. Jeg kan ikke utrykke med ord hvor mye det betyr for meg. En slik kontakt betyr ganske mye for meg. Det er med på at jeg føler meg verdt og har en plass i hjertet til noen, og det til noen som egentlig ikke har noe mer med meg å gjøre. Bare det betyr så uendelig mye.

”Hvem skal trøste knøttet”, har jeg fått lest inn og nå er det lenge siden jeg har hørt på fortellingen. Det er en av mine favoritt fortellinger. Jeg har denne fortellingen på trygghetsplanen. En plan med trygge ting og trygge personer jeg kan skrive til når det blir vanskelig og personer som er med på å gjøre meg trygg. Jeg jobber med trygghetsplanen sammen med fysiotanten for tiden. Noe som ikke alltid er så lett. Fordi trygghet ofte ikke er så enkelt når man ikke har fått grunnleggende trygghet i barndommen. Svært ofte blir det til at jeg mener at jeg ikke fortjener noe form for trygghet og da er fysiotanten bra å ha, som forteller at jeg og alle delpersonene fortjener all verdens trygghet. Selv om det er vanskelig å forstå akkurat det, så prøver jeg likevel å ta det til meg. Får jeg ønsker jo at andre skal være trygge og da må jo jeg også fortjene det.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no