Annerledes behandlingstime(r) framover

I disse dager er behandlingen blitt forandret. Fra og møte opp på et kontor til å sitte hjemme med mobil, mac eller pc. Min behandlingssituasjon er blitt en annen. Hvor jeg sitter hjemme foran mac’en med øretelefoner og fysiotanten sitter på kontoret. Noe som egentlig er helt absurd. 

Til nå har vi hatt 3 slike timer. En over telefon og to over videokonsultasjon. I telefonsamtaler er jeg helt håpløs. Hater seriøst å prate i telefon. Vet ikke hva jeg skal si. Kanskje fordi jeg ikke ser vedkommende og ikke vet hvordan personen på andre siden reagerer. Å ha en hel time over telefon kan jeg med hånden på hjertet si var får meg helt jævlig. Stort sett var det fysiotanten som pratet og jeg kom inn med noen få svar. På slutten løsnet det vel litt. Om jeg ikke helt tar feil.  

Da vi prøvde oss på videokonsultasjon for første gang i forrige uke ble jeg overrasket over hvor mye lettere det var enn å prate i telefon. Faktisk gikk det bedre enn forventet. Må innrømme at jeg gruet meg veldig til å prøve ut videokonsultasjon. Prøvde å legge bort gamle minner forbundet med den tiden jeg gikk til logoped. Noe jeg bevisst prøvde på under torsdagen samtale med fysiotanten Jeg tror mye til grunnen til at dette funket så bra er fordi jeg er såpass trygg på fysiotanten. Selv om det var rart å se henne på skjermen på mac’en og ikke sitte rett ovenfor henne inne på kontoret. Vil jeg heller foretrekke å ha videokonsultasjon framfor å ha time over telefon. Jeg fikk mye mer ut av timen. Jeg kunne velge å følge med på fysiotanten eller snu skjermen vekk. 

I den merkelige tiden vi er inne i, har jeg tettere oppfølging av fysiotanten med tanke på det som skjer rundt omkring i samfunnet i forbindelse med karantene og isolasjon som kan være med å trigge ting fra oppveksten. Selv om vi befinner oss i en unntakstilstand her hjemme i Norge og verden over, må traumebehandlingen gå som «normalt» som over hoved mulig med hovedfokuset på tett oppfølging av fokus på relasjonsbygging, redusere utrygghet og bygge tillit. Motvirke effekten av traumer fra oppvekst. 

Nå er det bare å forbedre seg til ukas andre samtale som er i morgen. Jeg skal lese meg gjennom en oppgave som omhandler, «hvordan vi lærer og håndterer følelser». Dessverre er ikke motivasjon på topp for å lese gjennom en tekst på engelsk. Kanskje det hjelper litt med iskaffe. 

Uendelig stille

På kort tid har Norge stoppet opp. Nærmest over natta ble så si alt forandret. Nærmest som ett vindpust. Hvor alt liv gikk fra å være levende til å gå i dvale. Selv underlige hagen sine 22 beboere har mer eller mindre gjemt seg. Noen har gjemt seg mer enn andre, mens andre igjen er mer fremtredende igjen. Min og hverdagen til de 22 som bor i den underlige hagen er ikke veldig forandret nå som det herjer pandemi i dette landet. Jeg har fortsatt problemer med å komme meg ut av leiligheten, slik som jeg hadde før dette startet. Mye av hverdagen er akkurat den samme som før. 

Pixabay 

Likevel er det en forskjell. En forskjell som er så stor at til og med det merkes blant de 22 som bor i den underlige hagen. Jeg har ikke skrevet så mye om de 22 innbyggerne i den underlige hagen. Mye av grunn til det er at jeg selv prøver å bli kjent med hva som befinner seg i denne hagen som er så underlig. For å være ærlig så er jeg livredd. I den situasjon vi nå befinner oss i så er jeg kanskje mer redd. Fordi jeg står ganske så alene. Til tross for at fysiotanten er med på utforskingen av hva som befinner seg i den underlige hagen er jeg på mange måter helt alene. Om 25 dager blir en psykolog med inn i dette virvaret av en underlig verden. Nok en person som skal få ta del i dette uendelige kaoset.

I den underlige hagen nå i disse pandemi tider er at mye av den vanlige hverdagen stopper opp. Selv om jeg riktig nok ikke gjør så mye annet enn tidligere, så merkes det godt likevel. Får alt rundt stopper opp, og når alt stopper opp så trekker flere av de som oppholder seg i den underlige hagen tilbake. Inn i sine huler, bak gresshauger, inne i en lekestue, under en trapp og oppe i et tre. Hvor de er beskyttet fra det som skjer i den store verden utenfor. Så er det delpersoner som følger med på verden der ute. Som på en eller annen måte må sluke til seg alt, men som likevel glemmer hva som foregår, fordi det blir for mye å ta innover seg.  

Flyttekaos, del 1

Hvor i huleste skal jeg egentlig starte i dette komplette kaoset som jeg står midt oppe i om for tiden. Null snøring for å si bokstavelig. Det er så mye som skjer og jeg har null kontroll.

Begynner å nærme seg 1 måned siden nå hvor jeg fikk beskjed om at personalbasen avvikles her hvor jeg bor. Det er faktisk 1 måned i dag. Rare er at jeg hadde gått i over lang tid, og hatt en uggen følelse om at det lå et eller annet i lufta. De uggene følelsene jeg hadde jeg gått med i lang tid visste seg faktisk å stemme. For jeg hadde vært inne på akkurat dette med at personalbasen skal legges ned.

Tanken begynte å fly og stressnivået mitt fløy i lufta som en raket. Ting gjorde det ikke noe bedre, da jeg fikk vite at leiligheten leier av kommunen er totalt skadet etter at jeg fikk vannlekkasje på juleaften i fjor. Så akkurat nå bor jeg blant muggsopp. Det er ikke akkurat helsemessig å bo sånn, men primær vil at jeg skal bo her så lenge som mulig til personalbasen avvikles og flytter til en annen bydel.

 I over 10 år har jeg bodd i leilighet med tilknytting til personal base 24/7 på grunn av mine psykiske utfordringer i hverdagen. Har vært veldig bevisst på og ikke fortelle om hvordan min nåværende bosituasjon er. Ikke fordi jeg rett og slett ikke vil fortelle, men mer av den grunn at jeg har følt det har vært privat. Men også fordi jeg har vært redd for å bli dømt og sett ned på.

Å bo i en leilighet som er tilknyttet personalbase har sine gode og dårlige sider. For min del har det vært begge deler. Summen av det hele har vært dårligere enn hva det har gjort meg bedre. På tross for at jeg har vokst mye de siste årene og kommet utrolig langt på noen få år, har ikke boforholdene mine vært ideelle nok. Har ikke fått den hjelpen jeg har etterspurt eller hatt krav på. Vært mye triggere, i form av flere faktorer. Mye isolasjon. En rekke fortvilelse.  Avslag på innleggelser grunnet bosituasjon og argumentasjon på at jeg har nok oppfølging fra personalet ved basen. Bare for å nevne noe.

Det som gjør at jeg har holdt ut ved å bo her i alle disse årene og faktisk greid å bo her, er takket være min helt enestående fantastiske beste venninne. Jeg vet helt ærlig ikke om jeg ikke hadde klart og bodd her om det ikke var for henne. Nei, helt ærlig så ville jeg nok ikke ha bodd her. Å ha beste venninna si som nabo, er og har gjort ting veldig mye tryggere for meg. Jeg vil ikke flytte fra tryggheten min. Hun er den som har gjort at jeg har klart å bo her alle disse årene. Hun har vært en klippe for meg alle disse årene. Å ikke skulle bo på samme plass som henne skremmer meg. Jeg er så vant til å ha henne i nærheten av meg. At jeg nå ikke skal ha bestisen min i nærheten gjør at jeg føler meg utrygg. Jeg vet også at besti føler det samme. Bare tanken på å flytte fra besti gjør at tårene renner i strie strømmer.

Om ikke alt for lenge skal jeg starte å pakke ned leiligheten. Lagre tingene mine til en periode til ei venninne. For en periode skal jeg bo til pappa, mens diverse praktiske ting tas hånd om. Og, jeg håper at disse praktiske tingene går gjennom. Får da er blir jeg eier av min egen leilighet. Min EGEN leilighet.

Selv om jeg mest mulig kommer til å få min egen leilighet, betyr ikke det at jeg ikke skal klare meg på egenhånd. Fortsatt skal jeg følges opp av hønemor-teamet som jeg inntil videre velger å kalle de. Hønemor-teamet består av 4 faste som skal følge meg opp når jeg flytter inn i den nye leiligheten, men også når jeg bor til pappa i en periode. Noe jeg setter uendelig stor pris på. Må bare finne ut hva jeg ønsker av hjelp av dette hønemor-teamet. Noe jeg syns er sykt vanskelig.

 Den tiden jeg har bodd her, har jeg mer eller mindre vært bevist på og ikke skrive om hvordan jeg bor. Mye på grunn av at jeg har skammet meg. Vært livredd for å bli forhåndsdømt. I over 10 år har jeg bodd i en leilighet med tilknytting til personale base 24/7. Om ikke lenge er den tiden over. Skal inn på det privatmarkedet som kommer til å bli utrolig spennende.  

Stressnivået mitt, tja det er gått til nye høyder. Dissosiasjonen og switching er ute av kontroll til tider. 

Må bare beklage om dette ble noe rotete.

Fått psykolog

Etter å ha søkt om psykolog både på dps og privat med utallig avslag på rekke og rad. Har jeg nå endelig fått time til en privat psykolog. Endelig er det noen som sier ja og ikke avviser. Enda er jeg overbevist om at dette er en drøm. Nei, det er ikke en drøm. Noe jeg har kjempet for vil komme til å skje. Det gjelder bare ikke å gi seg. 

En aldri så liten oppdatering

Da er vi i oktober dere. Det er en stund siden jeg har skrevet nå. På bloggen og for meg selv. Har postet litt bilder og tekst på instagram. Bare ikke gått i dybden på ting. Fordi jeg ikke har fått det til. Blitt totalt stopp hver gang jeg har prøvd å sette meg ned for å forfatte noe. Kanskje i dag er dagen for at jeg skal greie å skrive noe ned. Om det blir bare litt, ja da har jeg i alle fall klart det. Min første umiddelbare tanke er at det ikke er bra nok. Fordi, jeg burde utdype og formidle noe bedre. Så går jeg enda mer inn i meg selv og virkelig kjenner etter at dette er det jeg klarer å få til akkurat nå. På forhånd må jeg bare beklage hvis dette blir noe rotet. Hodet mitt er noe kaotisk om dagen. I alle fall lover jeg å prøve så godt jeg kan. Føler jeg gjentar meg selv på akkurat dette her. På skrivingen altså.

En ganske lang periode, tror det er over en 2 års periode. Kanskje lenger hvor jeg har vært ganske isolert. Knapt turt å gå ut av leiligheten, fordi angsten har blitt for overveldet å takle. Selvsagt har jeg kommet meg ut, dessverre ikke så ofte som jeg skulle ønske. Jeg har mistet mye ved å være isolert i over 2 år. Selv om jeg har vært isolert store deler av en 2 års periode har jeg greid å ”leve”. Av og til har jeg kommet meg ut av leiligheten. Noe som har krevd en god del av meg i ettertid, men jeg har klart å komme meg ut. Bare ikke så ofte som jeg skulle ønske. Tiltross for isolasjonen som har vart i over 2 år, og som jeg fortsatt befinner meg i. Noe jeg ikke vil være i, men som jeg på en måte har grodd fast i. Fordi jeg har vært i denne situasjonen så lenge at det har blitt en del av hverdagen. Enten jeg vil det eller ikke. Hver dag er en kamp og denne kampen skal jeg vinne. Jeg er sta sånn. Selv hvor lang tid det tar.

Hva har skjedd siden forrige gang egentlig? Har det skjedd noe i det hele tatt. Jo, selvsagt har det skjedd noe. Det skjer jo noe hver dag. Kanskje ikke de alt for store tingene. Som kloke mennesker i livet mitt sier; ”det er ikke de store tingene som betyr noe, men de små tingene i hverdagen”. Ting jeg kan nevene av ting som har skjedd den siste tiden er blant annet noen kafébesøk alene og gode venner, gåtur i nærområdet og langs ved Bakklandet sammen med besti og ikke minst våre ettermiddager med latter og prat som jeg virkelig setter pris på. Tiden jeg tilbringer med min skribentvenn på kafé i stillhet når vi begge blir tankefulle. Får den tiden jeg har fått med lille søs den siste tiden. Selv om det ikke er så ofte, setter jeg pris på hvert eneste sekund. Takk til dere alle som er med på å berike livet mitt til det bedre.

Faktisk føler jeg det ikke har skjedd så mye siden sist jeg skriblet et innlegg. Føler at jeg står på stedet hvil, at jeg ikke har rykket meg av flekken. Får knapt 1 måned siden var det samarbeidsmøte, hvor jeg fikk enormt mye skryt for framgangen jeg hadde hatt det siste året, faktisk bare de siste par årene. Selv om framgangen ikke var merkbar så var det likevel en framgang. Blant annet at jeg greide å sette mer ord på ting jeg ikke våget å sette ord på tidligere. Som hvor jeg hadde vondt, kroppslig. Om det så var på tekstmelding til fysiotanten etter en time eller i forkant av en time. Også at jeg visste mer frustrasjon og sa fra om når ting ikke var greit. På fysiotanten og L var henrykt. Begge ville ha mer av dette. L, hadde ventet på dette i flere år. Det har ikke vært lett for meg å skulle si i fra og sette grenser for meg selv. Å skulle si fra har vært svært vanskelig med tanke på at det ikke var lov i barndommen. Nå som jeg er voksen er det fortsatt vanskelig fordi det sitter godt igjen fra den tiden jeg ikke fikk lov til å si fra. Dette er noe jeg har øvd på i behandling både hos fysiotanten og i tidligere behandling (traumebehandling), og av hjelp av andre som har og er i samme situasjon.

I helga ser jeg fram til å gå tur sammen med besti. Gleder meg sånn til å se henne igjen. Kan nesen ikke vente. Ellers skal jeg lade opp til en nokså full uke. Får å få en slags struktur på uka og dagene har jeg noe så si hver dag. Selv om det ikke er de store tingene så er det akkurat passe. For jeg vet at blir det for mye, så går jeg på en enorm smell. Ergo er ”hvile” mellom slagene veldig viktig. Noe jeg dessverre ikke er så god på.

Ja, så har jeg farget håret. Lilla! Aner ikke hvor mange år jeg har tenkt på det. Ble bare med tanken, helt til for noen uker siden hvor jeg bestilte hårfarge. Siden er ganske mørk ble jeg rådet til å kjøpe bleiking i tillegg. Gikk en tid før jeg fikk summet meg til det. Da jeg endelig gjorde det, var det ikke mange dagene før håret ble både bleket og farget. Er så glad for at besti ville hjelpe meg og jeg er super fornøyd med resultatet.

Da har jeg fått oppdatert litt i alle fall. Jeg skal forsøke å poste litt oftere. Nå må jeg gi meg for denne gangen. Husmor syslene venter…

Evig puslespill

Et puslespill hvor bitene er spett i alle retninger. Ingen hører hjemme noen steder. Noen av bitene er diffuse og uklare, mens andre er igjen dekket av fargeklatter. Fargeklatter av farger og fargeklatter av gråtoner. Det vil bli en reise hvor bitene i puslespillet mangler og skal samles sammen. Tanken skremmer meg noe fryktelig. Likevel må bitene letes opp og settes på plass.

Jeg er store deler av tiden på leting etter dem gjemte brikkene.

Brikkene som slår meg ut i redsel og inn dissosiasjon-univers.

Jeg er ikke vant til å gå å lete opp glemte brikker sammen med noen, og når det skjer så blir jeg svært usikker. Redd for brikkene som plopper opp. Da jeg ble fortalt at jeg ikke behøvde å gå alene og lete dem opp ble jeg svært så redd. For det er jo det jeg gjør.  Jeg er også livredd for hva brikkene inneholder og gjør jeg alt for å skyve innholdet i puslespillet unna. Jeg bruker så mye krefter på å skyve unna alt det brikkene inneholder. Og skulle ta tak i hva dem inneholder gjør så vondt at jeg går inn i dissosiasjons-univers.

At det blir mindre skummelt å møte brikkene sammen med noen er for meg helt fjernt og uvirkelig. Jeg blir fortalt at det ikke er farlig å møte det brikkene inneholder sammen med noen. Det blir mindre skummelt vist nok da men likevel er det så forbaska skummelt å skulle se og dele hva brikkene i puslespillet inneholder.

Vandrer rundt alene etter brikkene i et evig mørke som ingen ende tar. For hver brikke blir jeg mer usikker. Usikker på min eget liv. Om jeg virkelig har opplevd det brikkene forteller eller om det hele er en fiks idé som hodet forteller. En livlig fantasi. Får kanskje er det jeg nettopp har. En stor fantasi! Hele  meg er så usikker…

Et farvann av dissosiativt preg hvor jeg sliter med å holde meg tilstede her og nå. Jeg befinner meg alt for mye i fortidenskammer og lite i den virkelige verden. Selv når jeg er i den virkelige verden så blir jeg utrolig sliten, fordi jeg bruker så enorme krefter på å holde meg tilstede. Det gjør regelrett vondt å være i den virkelige verden fordi jeg gjør alt for og ikke havne i fortidenskammer.

Jeg liker ikke å være så dissosiert som jeg er, men jeg er enda reddere for å være tilstede og skulle kjenne på ting. Kjenne på følelser og tanker, som spesielt er knyttet til fortidenskammer.

Jeg er på et helt annet sted enn hva jeg har vært tidligere. Noe som sliter meg veldig ut. Jeg mer nære ting denne gangen og det gjør at jeg ofte forsvinner inn dyp dissosiering og ender ofte i kraftig switching. Og jeg blir fanget i noe jeg ikke vil være fanget i. Jeg har aldri vært så sliten i hele mitt liv noen gang.

I løpet av dem siste ukene har jeg berørt noen av brikkene som har vært gjemt i fortidenskammer.  Noen av dem har kommet flyvende i høy hastighet gjennom luften. Og jeg klarer ikke stoppe dem fra og komme susende.

Jeg var ikke gamle jenta

Da jeg vokste opp som barn ble jeg vitne til at mamma ble utsatt for vold. Vold av ulike slag. Seksuelt. Psykisk. Fysisk.

 Jeg var ikke gamle jenta første gangen ordene haglet. Ordene kom først. Ord som jeg har fortrengt, men som i den siste tiden har kommet fram igjen. Ord som gjorde meg så redd at jeg gjemte meg under dyna med dukken min.  De var fulle av hat og sinne! 

Ordene ble senere omgjort til slag og spark. Ikke så jeg hva som foregikk. Likevel hørte jeg slagene slå. Jeg gjemte meg da også under dyna. Stille og turte ikke å lage en lyd. Redd for å bli oppdaget at jeg satt der under dynen og lyttet. Jeg hørte høye sinte rop og sår gråt. Fort ble gråten borte. Slagene haglet mer om gråten ble hørt.

På et tidspunkt gikk jeg ut av rommet. Jeg var ikke mer enn 4-5 år. Jeg ble oppdaget og ble jaget i sengs med en gang. Dagene etterpå fikk jeg gaver fordi jeg hadde vært så snill og gått tilbake på rommet. Så snudde alt.. Jeg måte straffes. Fordi jeg hadde vært ulydig og kommet opp og forstyrret.

Jeg var ikke lenger bare en tilskuer, men ble selv med på en brutal og grotesk lek. 

 

Kompleks PTSD krever tid og ressurser

Psykologtidsskrift skriver i en artikkel at behandling av kompleks PTSD krever tid og ressurser. Videre innledningsvis i artikkelen nevnes det at dem er klar over hva gjentatte krenkelser fra de nærmeste gjør med et menneske. Samtidig er de klar over hva som skal til for at det skjer bedring. De skriver også at behandlingstilbudet ikke reflekter fagtilbudet.

Ja, det krever tid og ressurser for denne pasientgruppen. Mange som har andre diagnoser i tillegg til kompleks PTSD. Noe som vil gjøre behandlingsprosessen lengere og mer omfattende. Dessverre utgjøres det store forskjeller blant denne pasientgruppen. Noen får få timer med behandling kanskje opptil 12 timer, mens andre igjen får opptil 10 år eller mer i behandling. Innenfor dette har tidsrommet har du også de som kommer i mellom alt dette, men også dem som gis opp. De som ikke får videre tilbud. De som blir ansett som vanskelige i forhold til behandling. Da lurer jeg på hvis fagfeltet mener hva som skal til for at det skjer bedring hvorfor gir dem da opp denne prosentdelen. Er det fordi dem ikke orker å kjempe sammen med pasient? Er det å finne andre måter å jobbe på ikke en mulighet? Vil det å tenke utenfor boksen være en umulighet når en står fast i behandlingsforløpet? Skal en jobbe med traumepasienter så må man være villig til å tenke utenfor boksen og se bort i fra fagbøkene og ikke minst hva forsinkingen sier. Det som funker på en pasient funker ikke på den andre. Hver pasient er ulike og trenger hver sin tilnærming i behandlingen.

Gammel e-post

Slik kunne en mail mellom meg og min tidligere psykolog se ut. Jeg har fått lov til å dele mine egne e-poster til henne og noen av hennes utsagn. 

Forvirret 

“Jeg forsøker å ikke lytte til de destruktive delene. Men hvordan skal jeg greie å la være når dem roper hele tiden. Stadig dukker det opp skrevne ark med forskjellige typer skrift rundt omkring som jeg ikke husker å ha skrevet. Hele meg vil rope, men lyden kommer ikke ut. Akkurat nå gjelder det å holde seg til stede. Mye av tiden forsvinner. Tårene triller.

Du jobbar hardt Kine! Det er mykje inni deg som du helst ikkje vil ha der. Det er tungt å prøva stenga alt ute. Det trengjer seg på. Og ja, prøv og hald deg til stades i her og no, men om du klarer er det også fint om du gir litt anerkjennelse til at det smertefulle også er ein del av deg. Uff, no skriv eg vel ting som er svært vanskeleg for deg å lesa og ta i mot. Eg synest uansett du er tapper!

Ja, det var tungt for meg å lese og ikke minst ta imot det du skrev. Men samtidig trengte jeg det også. Tror jeg i alle fall. Anerkjennelse er noe jeg ikke er så god på. Jeg er ikke god på det i hele tatt”. 

Et snørete hei

Blitt en stund siden sist og jeg starter mai med å være kraftig forkjølet. Heldigvis er jeg ikke forkjølet ofte, men igjen når jeg først blir rammet av forkjølelse etc. så sitter det gjerne i en god stund. Noe jeg ikke håper er tilfelle denne gangen her.

Å være fysisk syk er en stor trigger og som fører til en del vonde minner fra barndommen. Mulig svaret ligger et sted i at jeg ofte måte spille syk da jeg var barn under overgrepene jeg ble utsatt for. Sine vennlig leker som overgriper kalte dem.

Blir dessverre et kort innlegg fra meg denne gangen. Formen må pleies selv om det ikke er så lett å ta vare på seg selv.

PS: Om det er noe du vil at jeg skal skrive om i forhold til dissosiativ lidelse eller om meg selv eller om det er noe annet du vil jeg skal skrive om, så er det bare å legge igjen en kommentar i kommentarfeltet eller legge igjen en beskjed til meg på bloggen sin facebook side.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no