Jeg var ikke gamle jenta

Da jeg vokste opp som barn ble jeg vitne til at mamma ble utsatt for vold. Vold av ulike slag. Seksuelt. Psykisk. Fysisk.

 Jeg var ikke gamle jenta første gangen ordene haglet. Ordene kom først. Ord som jeg har fortrengt, men som i den siste tiden har kommet fram igjen. Ord som gjorde meg så redd at jeg gjemte meg under dyna med dukken min.  De var fulle av hat og sinne! 

Ordene ble senere omgjort til slag og spark. Ikke så jeg hva som foregikk. Likevel hørte jeg slagene slå. Jeg gjemte meg da også under dyna. Stille og turte ikke å lage en lyd. Redd for å bli oppdaget at jeg satt der under dynen og lyttet. Jeg hørte høye sinte rop og sår gråt. Fort ble gråten borte. Slagene haglet mer om gråten ble hørt.

På et tidspunkt gikk jeg ut av rommet. Jeg var ikke mer enn 4-5 år. Jeg ble oppdaget og ble jaget i sengs med en gang. Dagene etterpå fikk jeg gaver fordi jeg hadde vært så snill og gått tilbake på rommet. Så snudde alt.. Jeg måte straffes. Fordi jeg hadde vært ulydig og kommet opp og forstyrret.

Jeg var ikke lenger bare en tilskuer, men ble selv med på en brutal og grotesk lek. 

 

Kompleks PTSD krever tid og ressurser

Psykologtidsskrift skriver i en artikkel at behandling av kompleks PTSD krever tid og ressurser. Videre innledningsvis i artikkelen nevnes det at dem er klar over hva gjentatte krenkelser fra de nærmeste gjør med et menneske. Samtidig er de klar over hva som skal til for at det skjer bedring. De skriver også at behandlingstilbudet ikke reflekter fagtilbudet.

Ja, det krever tid og ressurser for denne pasientgruppen. Mange som har andre diagnoser i tillegg til kompleks PTSD. Noe som vil gjøre behandlingsprosessen lengere og mer omfattende. Dessverre utgjøres det store forskjeller blant denne pasientgruppen. Noen får få timer med behandling kanskje opptil 12 timer, mens andre igjen får opptil 10 år eller mer i behandling. Innenfor dette har tidsrommet har du også de som kommer i mellom alt dette, men også dem som gis opp. De som ikke får videre tilbud. De som blir ansett som vanskelige i forhold til behandling. Da lurer jeg på hvis fagfeltet mener hva som skal til for at det skjer bedring hvorfor gir dem da opp denne prosentdelen. Er det fordi dem ikke orker å kjempe sammen med pasient? Er det å finne andre måter å jobbe på ikke en mulighet? Vil det å tenke utenfor boksen være en umulighet når en står fast i behandlingsforløpet? Skal en jobbe med traumepasienter så må man være villig til å tenke utenfor boksen og se bort i fra fagbøkene og ikke minst hva forsinkingen sier. Det som funker på en pasient funker ikke på den andre. Hver pasient er ulike og trenger hver sin tilnærming i behandlingen.

Gammel e-post

Slik kunne en mail mellom meg og min tidligere psykolog se ut. Jeg har fått lov til å dele mine egne e-poster til henne og noen av hennes utsagn. 

Forvirret 

“Jeg forsøker å ikke lytte til de destruktive delene. Men hvordan skal jeg greie å la være når dem roper hele tiden. Stadig dukker det opp skrevne ark med forskjellige typer skrift rundt omkring som jeg ikke husker å ha skrevet. Hele meg vil rope, men lyden kommer ikke ut. Akkurat nå gjelder det å holde seg til stede. Mye av tiden forsvinner. Tårene triller.

Du jobbar hardt Kine! Det er mykje inni deg som du helst ikkje vil ha der. Det er tungt å prøva stenga alt ute. Det trengjer seg på. Og ja, prøv og hald deg til stades i her og no, men om du klarer er det også fint om du gir litt anerkjennelse til at det smertefulle også er ein del av deg. Uff, no skriv eg vel ting som er svært vanskeleg for deg å lesa og ta i mot. Eg synest uansett du er tapper!

Ja, det var tungt for meg å lese og ikke minst ta imot det du skrev. Men samtidig trengte jeg det også. Tror jeg i alle fall. Anerkjennelse er noe jeg ikke er så god på. Jeg er ikke god på det i hele tatt”. 

Et snørete hei

Blitt en stund siden sist og jeg starter mai med å være kraftig forkjølet. Heldigvis er jeg ikke forkjølet ofte, men igjen når jeg først blir rammet av forkjølelse etc. så sitter det gjerne i en god stund. Noe jeg ikke håper er tilfelle denne gangen her.

Å være fysisk syk er en stor trigger og som fører til en del vonde minner fra barndommen. Mulig svaret ligger et sted i at jeg ofte måte spille syk da jeg var barn under overgrepene jeg ble utsatt for. Sine vennlig leker som overgriper kalte dem.

Blir dessverre et kort innlegg fra meg denne gangen. Formen må pleies selv om det ikke er så lett å ta vare på seg selv.

PS: Om det er noe du vil at jeg skal skrive om i forhold til dissosiativ lidelse eller om meg selv eller om det er noe annet du vil jeg skal skrive om, så er det bare å legge igjen en kommentar i kommentarfeltet eller legge igjen en beskjed til meg på bloggen sin facebook side.

Vet jeg ikke hvor jeg skal begynne.

Helt ærlig så vet jeg ikke hvor jeg skal begynne. Om jeg i det hele tatt skal la fingrene hamre løs på tastaturet og la de få fritt utfall til å begynne å forfatte hvordan det er å være meg på nåværende tidspunkt.

I dag hadde jeg planer om å dra på kafé for å en forandring fra min faste plass i sofaen og variasjon i omgivelsene til å få ny inspirasjon til skrivingen. Noe kafé besøk ble det ikke, men jeg trøster meg med at det ble en kopp med te, sådan lakris te fra Yogi Tea (som da er favoritt) i ny favoritt mummikopp. For å gjøre det ekstra koselig har jeg tent levende lys og hører på Harry Potter.

Tid og sted henger ikke sammen og jeg velger derfor å avslutte tiltross for at jeg har mer på hjertet. Noen ganger blir det bare sånn. Jeg må rett og slett legge fra meg skrivingen før noen av delpersonene stepper inn her.

Kroppen og hodet lar meg ikke hvile

Innlegget er over to dager.

I dag skal jeg hvile sier jeg til meg selv høyt. Slik som jeg sa i går og dagen før der igjen, men jeg har ikke klart å hvile. Hodet lar meg ikke hvile, selv ikke kroppen lar meg få lov til å hvile. Her forleden dag sendte jeg tekstmelding til fysiotanten å beklaget for at jeg ikke hadde fått til å ta vare på meg selv og hvile ”lade” slik som hun rådet meg til å gjøre fram til neste time, og jeg håpet også at hun ikke var sint fordi jeg ikke tillot meg selv å hvile ”lade”.

Nå som jeg sitter å skriver dette, så kverner hodet på hva jeg burde ha gjort istedenfor. Som å ta oppvasken, for hånd. Ta badet. Henge opp klærne når vaskemaskina blir ferdig. Sette på ny maskin med klær. Gå ut med søpla. Lage middag = trosse kjøkkenangsten. Pakke ned kopper og fat en ikke lenger bruker og som bare tar plass i kjøkkenskapene. Så mye som skal gjøres.

Men i dag trenger jeg å hvile. Jeg må tillate meg selv å hvile i dag. Tiltross for at innsiden roper noe annet. Får jeg har holdt det gående i en uke. Kanskje lenger. Med meg finnes det ingen mellomting. Det er enten eller. Nå holder jeg det gående. Gjør en hel del. Føler jeg klarer det aller meste. Helt til jeg kollapser og ikke klarer noe som helst. Å finne en gyllen middelvei er noe jeg sliter veldig med. Derfor må jeg hvile i dag. Selv om innsiden skriker at jeg må pushe meg selv litt til.

Timene har fløyet avsted og det har plutselig blitt en ny dag.

Min plan om å hvile ”lade” gikk bokstavelig talt i vasken. Faktisk begynte jeg å styre allerede fra jeg stod opp. Prøvde å si til meg selv hele tiden at det er i orden hvile. At jeg kan ta en hvile dag, sånn at jeg ikke går på en smell nok en gang. Skulle bare ønske at innsiden forstod at det er lov til å hvile. Ikke minst finne en balanse gang.

Ny dag og nok et forsøk til å hvile. Denne gangen skal jeg ikke si til meg selv at jeg skal hvile. Heller ikke si til andre at jeg skal hvile. Det jeg heller skal gjøre er å forsøke mitt beste for å kunne klare å hvile ”lade”.

“Normal” reaksjon, kaos på innsiden…

Ligger under kuledyna og musikken strømmer ut av mac’en som står på stua. Det er bare så vidt jeg hører hva som spilles. Akkurat nå orker jeg bare ikke å reise meg for å gå fra senga og bort til sofaen hvor mac’en står og skru volumet opp. I dette øyeblikket trenger jeg å bli værende hvor jeg befinner meg. Under kuledyna.

Vet ikke hvor jeg skal begynne. Leter etter ordene. Jo mer jeg leter desto vanskeligere blir det. Prøver å ta til meg ordne fra fysiotanten om at det jeg skammer meg sånn over faktisk er normalt etter å ha snakket om vanskelige opplevelser fra barndommen.

Kjenner det blir feil av meg å skulle dele hvilken reaksjon det er snakk om. Bare jeg tenker på det så får jeg lyst til å grave et hull i gulvet.

I dag har jeg ikke fult så mye kaos på innsiden som jeg hadde i går. Likevel har jeg flere spørsmål i dag enn i går.

Er så mange  spørsmål på innsiden. Spørsmål jeg ikke klarer å svare på. Spørsmål jeg aldri vil få svar på. Spørsmål ingen kan svare meg på.

Kanskje det ikke er mindre kaos likevel.

Venterommet

Prøver å hente meg inn igjen etter en nokså tøff time til fysiotanten ved å sitte en stund på venterommet før jeg drar hjem. Planen var å dra på Dromedar for å skrive og ta en latte etter timen. Dessverre så krevde timen litt mer enn jeg hadde tenkt og sett for meg. Det var ikke før slutten av timen at jeg merket hvor sliten jeg faktisk var og at jeg holdt på falle mer og mer bort.

I dag var det også en litt annerledes time enn hva jeg pleier å ha til vanlig. Som regel pleier vi stort sett bare å prate. I dag utførte fysiotanten god gammel dags fysioterapi som hun kalte det. For jeg har hatt vondt i det ene låret en stund. Gjorde noen øvelser og jeg klarte de med glans. Jeg lot henne også få kjenne på begge lårene. Det som jeg ikke hadde vondt og det som er vondt. Var en vis forskjell. Kom vel fram til at jeg hadde pådratt meg en strekt muskel. Fikk spørsmål om massasje, men takket nei og det forstod fysiotanten svært godt. Hun ville ikke sende meg inn i en kraftig dissosiasjon. I sær ikke nå som jeg sliter enormt mye med dissosiasjon nå. Så ville hun ikke gå inn å massere for da ville jeg bare bli re-traumatisert.

Likevel var det nok til å trigge delene og skape en del indre uro. Det var ikke mer som skulle til før systemet mitt reagerte. Noe som er en av grunnene til at jeg sitter her på venterommet akkurat nå.

Tror jeg avslutter her og prøver å komme meg hjem før alle andre skal hjemover med bussen.  

Flashback-mørke

Det er tre dager siden jeg var hos fysiotanten. En time som endte i et kraftig flashback. Hvor lenge jeg var borte er noe usikkert. Tiden er ikke eksisterende under et flashback. Alt som er virkelig blir uvirkelig. Tid og sted forflytter seg. Det som er rundt blir farlig og skremmende. Hver muskel i kroppen stivner og røre en finger virker nærmest håpløst. Selv hørselen viker.

Jeg har strevd veldig etter timen. Vært inn og ut av flashback. Noen av flashbackene har vært så sterke at det har føltes som det har skjedd her og nå. Faktisk har jeg vært så overbevisende om at noen faktisk forgrep seg på meg, at jeg ikke har trodd på fysiotanten når hun skrev til meg på sms at det ikke skjer nå.

I ettertid vet jeg jo at hun hadde rett, men der og da var det så virkelig. Får jeg hadde jo vondt og jeg kjente jo det så alt for godt. Så hvordan kunne hun da si at det ikke skjedde. Men jeg vet nå at hun hadde rett og at det bare var minner som kroppen husket på. Når det stod på så var det helt for jævlig.

Satser på en dag med mindre minner og flashback fra fortidens mørke.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no