Regnbue

Forrige søndag oppdaget jeg plutselig en regnbue på himmelen. En av de minste barnedelene, Tilje, ble oppkavet at hun nærmest slengte på seg skoene og løp ut. Hun skulle ut og se på regnbuen. Lerke hjalp til med å ta bilde så Tilje kunne ha til senere. – Du, Lerke, tror du at vi etter hvert slipper mer løs, spurte Tilje. – Jeg håper det Tilje. Jeg håper virkelig det, svarte Lerke tilbake og tok Tilje i hånden. Får Lerke visste at kroppen til Kine var sliten etter en kort tur ute. 

Etter lang tid vekke fra skriving, kjenner jeg en trang til å hamre løs på tastaturet og skrible med penn i notatbøkene mine. Den aktuelle følelsen har jeg ikke kjent på uendelig lenge. Faktisk kan jeg ikke huske sist jeg gjenkjente følelsen. Bare la fingrene danse over tastaturet og la ordene fortelle sin egen historie. 

I lang tid har jeg hatt som mål og latt delene få ta del i mitt merkverdige, kaotiske, turbulente liv. Dessverre har jeg vært alt for redd og jeg har gjentatt ganger forsøkt, men hver eneste gang har jeg ikke mer eller mindre gitt opp før jeg allerede har prøvd å gå delene i møte. Igjen tenker jeg å forsøke og denne gangen tror jeg at jeg har andre forutsettinger enn tidligere. Kanskje dette blir starten på et fint samarbeid, og jeg vet det kommer til å koste enormt mye av både meg og de som bor i den underlige hagen. 

Vet jeg må tørre å lytte, men samtidig vet jeg ikke om jeg våger. Får jeg er livredd for hva som kan vente meg bak neste hjørne. Så jeg må virkelig unnskylde meg for at jeg ikke tør å lytte til dere, at jeg har sviktet dere når dere har trengt meg aller mest. Vet ikke en gang hva jeg vil med dette, annet enn at jeg er redd. Livredd for hva som vil komme fram fra mørkets dype skygge sider og fram i skumringslyset. 

Jeg vet godt jeg har røpet hemmeligheten din, Ulrikke, og jeg kan ikke noe annet enn å si at jeg er veldig lei meg for at hemmeligheten er blitt røpet og fortalt videre. Du forstår jeg kunne ikke være alene med den hemmeligheten. Ja, du har all grunn til å være sint på meg og du har også rett til å hate meg fordi jeg røpet hva hemmeligheten var for noe. Jeg kunne ikke bære den alene. En dag håper jeg du vil forstå, og jeg skjønner godt du syns jeg er dum og alt det der. -Fy faen, du er jo helt idiot. Skal gjøre alt for at avtalen med dustete fysiotanten ikke blir holdt. Hvor teit går det an å bli og tro at jeg går med på en slik avtale? Fy faen altså! 

Det har gått en del dager siden Tilje oppdaget regnbuen og er ganske stolt over å ha et minne av den. Ulrikke derimot er ikke særlig fornøyd om dagen og jeg kan forstå henne, fordi jeg røpet en hemmelighet som ikke skulle røpes. En dag håper jeg hun forstår at jeg gjorde det med god hensikt. Enda flere dager er rast forbi og Ulrikkes hemmelighet er innelåst i et skap med lås inne på fysiotantens kontor. Til Ulrikkes store ergrelse og fortvilelse. Hemmeligheten blir liggende bevoktet i det låsbare skapet inntil videre. 

Trosser angsten utenfor leiligheten

I over lang tid har jeg strevd med isolasjon og jeg prøver nå å komme ut av isolasjonsbobla. Noe som er svært krevende fordi jeg har vært isolert såpass lenge. Verden utenfor har bare rast av gårde uten at jeg har vært med på utviklingen. Livet mitt har vært innenfor fire vegger og til en vis grad innenfor begrensede områder. Mange ganger har jeg tenkt at nå er det på tide å bryte dette mønsteret, hver eneste gang har jeg feilet og blitt skuffet over meg selv-

Igjen er jeg her hvor jeg skal prøve å bryte ut av isolasjonsbobla. 

Litt etter litt skal jeg nærme meg verden utenfor. Ikke ha for store mål om å erobre verden med en gang. Noe jeg har en tendens til å ha. Noe jeg brenner meg på hver eneste gang. Denne gangen skal jeg ha små mål og jeg er allerede i gang. Må innrømme at det strittet imot på innsiden da jeg fikk oppgaven i fra fysiotanten, men får å bryte ut av isolasjon er det verdt et forsøk og jeg er villig til og prøve. 

I går var første dag for oppgaven som jeg hadde fått av fysiotanten og selvsagt begynte tankene å spinne. Ganske fort ble tankene omgjort til katastrofetanker. På et eller annet tidspunkt i dette tankesurret dukket det opp en tanke om at jeg skulle ta med meg mac-en ute å sette meg for å skrive. Absurd tanke. Var det ikke nok å gjennomføre oppgaven. Hvorfor skulle jeg presse meg mer og lenger i grunn. Før jeg visste ordet av det var jeg ute av leiligheten og på vei ut med mac-en og iskaffe. Visste med meg selv at om jeg hadde brukt noen få sekunder til på å tenke ville jeg aldri ha kommet meg ut av leiligheten. De få sekundene var med på å avgjøre at jeg kom meg ut og greide å være ut i vel en times tid.

Jeg mestret over angsten og katastrofetankene. Selvsagt begynte jeg å tenke at nei dette vil aldri gå. Det vil bli ved denne ene gangen. Hva er vitsen med å fortsette dette tullet?! Tankene surrer. Er det noe jeg gjør så er det å overtenke nesten alt til den lille minste detalj. Hva om? Enn hvis? Tenk om! Lista er uendelig lang. 

For å bryte ut av isolasjon er jeg nødt til å bevege meg ut på ukjent grunnlag og det skummelt som faen. Heldigvis har jeg gode støttespillere med meg og uten disse ville jeg aldri nok aldri ha beveget meg ut på det jeg nå er i ferd med å gjøre. 

Starks er det på tide med dag 2 av utfordringen fra fysiotanten og angsten ligger der som et tykt lag, men jeg er bestemt på å gjennomføre. Får å gjøre dette lettere mente hun at jeg burde komme opp med et belønningssystem til delene fordi hun vet at noen av delene vil komme til å protestere. Ukelønn en fin ting. En av delene strakte ut en hånd mot fysiotanten og sa: – 10 kroner hver gang. Jeg må finne på et belønningssystem for delene, sånn at motivasjon holdes oppe. 

Folk uten psykisk lidelse. “Er det et skuespill?”

For en stund siden kom jeg over en artikkel som ble publisert inne på sykepleien.no som refererte til diagnosen DID. Tittelen i seg selv var nok til å gjøre meg provosert. «Dissosiativ identitetsforstyrrelse: Spiller noen skuespill?» Nei, er svaret. Det er heller tvert imot. Hvorfor skulle noen med denne lidelsen drive på med skuespill og late som man er syk bare for å få omsorg eller oppmerksomhet. Ut ifra meg selv har jeg aldri drevet med noen form for skuespill for å få omsorg eller oppmerksomhet. 

Jo, mer jeg leser gjennom artikkelen jo mer rystet og sjokkert blir jeg. Faktisk må jeg lese den i bruddstykker for å få med meg hva som står. Jeg må til og med gå tilbake å lese.  Noe som er en av mine symptomer eller skal jeg si svakheter ved å ha denne diagnosen. Fordi det foregår så mye annet oppe i hodet som tar plass at ting gjerne blir glemt i neste øyeblikk eller rett og slett ikke fester seg godt nok. 

Aldri har jeg opplevd at DID er en diagnose som simuleres. Jeg har selv vært innlagt på 2 traumeenheter, hvor den ene er blitt nedlagt, på begge plassene har jeg aldri opplevd at noen har simulert at de har hatt DID. Faktisk har det aldri falt meg inn å tenke at de jeg har vært innlagt med har simulert bare for å få oppmerksomhet og omsorg for sine psykiske lidelser. Jeg syns det er rart at noen som jobber eller har jobbet i psykiatrien kan få seg til å tro at de som har DID eller andre psykiske lidelser simulerer sine lidelser. Da burde man etter min mening finne seg et helt annet yrke. 

Jeg stiller meg spørsmålstegn til hvordan man vet at pasienter med DID diagnosen eller andre typer dissosiative lidelser simulerer. Er det sånn at man har en slags mal eller en fasit over type symptomer for å kartlegge om en simulerer. For folk med DID diagnosen eller andre typer for dissosiativ lidelse kan opptre helt forskjellig. 

Ifølge artikkelforfatteren er DID den diagnosen som simuleres mest etterfulgt av psykose, PTSD og suicidalitet. Nok en kommer spørsmålstegnet mitt fram og får meg til å undre hva lite artikkelforfatteren vet og generelt psykiatrien generelt. Mang jeg kjenner har DID og noen av de strever med psykoser innimellom og suicidalitet, og har man fått DID diagnosen har man også PTSD som diagnose. Jeg har til og med venner som ikke har DID, men som har andre typer diagnoser hvor psykoser kommer inn i bildet, det ville aldri ha falt meg inn og tro at de har simulert for å få oppmerksomhet eller omsorg. 

En ekte DID-pasient vil både føle skam og kvie seg for å fortelle om sine symptomer. Disse pasientene vil helst ikke promotere at de har diagnosen, og langt mindre blogge om den. Tvert imot vil en ekte DID-pasient gjøre mye for å skjule diagnosen fra omverdenen, samtidig med at skiftene mellom personligheter er subtile, det vil si vanskelige å oppfatte for andre (16). 

Akkurat dette gjør meg oppgitt og frustrert. Hvor i all verden får artikkelforfatteren det til at vi som har promoterer en slik diagnose. Selv blogger jeg om denne diagnosen, ikke for å promotere at jeg har den, men får at andre skal få et innblikk hvordan det er å leve med en slik lidelse og ikke minst for at andre ikke skal føle seg alene. Bloggen min er også en hjelp får andre, da spesielt yngre som nettopp har begynt i traumebehandling. Jeg vil gi disse et håp om at det går an å fortelle om hvordan man har det og at man ikke er alene om sine opplevelser. Så ja, jeg blogger om det. Heller går jeg ikke rundt og sier at jeg har diagnosen. Såpass selvinnsikt har jeg. 

Jeg har selv vært innlagt flere ganger, både på DPS og ved 2 traumeenheter hvor den ene nå er blitt lagt ned. Aldri har jeg blitt skjerma fra noen av de andre av pasientene fordi jeg har DID. Heller har jeg aldri opplevd at noen andre har blitt skjerma på grunn av dette. Jeg forstår ikke viktigheten med dette. Da er det jo sånn vi med denne diagnosen ikke kan være ute blant folk i samfunnet. Får å sette det på spissen. Nei, det blir rett og slett for dumt bokstavelig talt. 

Får meg har det hjulpet og bli vekket når jeg dissosierer eller har flashback, mange ganger kommer jeg meg ikke ut av det på egenhånd, nettopp fordi det kan vare opptil flere timer, dager eller uker. At man ikke skal få pasienten ut av det man er i er for meg uhørt. Selv om jeg har barnedeler trenger de å bli møt med aksept og respekt, og ja kan forstå at det virker rart å skulle snakke til en voksen person som man gjør til et barn. Igjen trenger disse barnedelene annerkjennelse på at de er der og at de blir sett. Heldigvis har jeg blitt vekket tilbake både under innlegger og i terapirom når jeg dissosiert og under flashback. Får meg har det vært veldig viktig, fordi jeg har blitt så fanget at jeg ikke har klart å røre meg. Mine symptomer blir ikke forverret når jeg er i et terapirommet eller ved en innleggelse. Faktisk er jeg en som skjuler hva jeg trenger og har behov for. Jeg vil ikke være til bry eller ta opp tid. Det skal veldig mye til før jeg ytrer behov for hva jeg trenger. Heller klarer jeg ikke å ytre behov når noen spør om hva jeg trenger. Selv om jeg har behov så klarer jeg ikke å gjøre rede for hva jeg har behov for. Fordi å sette ord på behov er så innviklet og komplisert. 

Tror jeg velger å avslutte her, og ta hensyn til meg selv. Får dette har vært ganske krevende og utmattende å skrive om. 

Annerledes behandlingstime(r) framover

I disse dager er behandlingen blitt forandret. Fra og møte opp på et kontor til å sitte hjemme med mobil, mac eller pc. Min behandlingssituasjon er blitt en annen. Hvor jeg sitter hjemme foran mac’en med øretelefoner og fysiotanten sitter på kontoret. Noe som egentlig er helt absurd. 

Til nå har vi hatt 3 slike timer. En over telefon og to over videokonsultasjon. I telefonsamtaler er jeg helt håpløs. Hater seriøst å prate i telefon. Vet ikke hva jeg skal si. Kanskje fordi jeg ikke ser vedkommende og ikke vet hvordan personen på andre siden reagerer. Å ha en hel time over telefon kan jeg med hånden på hjertet si var får meg helt jævlig. Stort sett var det fysiotanten som pratet og jeg kom inn med noen få svar. På slutten løsnet det vel litt. Om jeg ikke helt tar feil.  

Da vi prøvde oss på videokonsultasjon for første gang i forrige uke ble jeg overrasket over hvor mye lettere det var enn å prate i telefon. Faktisk gikk det bedre enn forventet. Må innrømme at jeg gruet meg veldig til å prøve ut videokonsultasjon. Prøvde å legge bort gamle minner forbundet med den tiden jeg gikk til logoped. Noe jeg bevisst prøvde på under torsdagen samtale med fysiotanten Jeg tror mye til grunnen til at dette funket så bra er fordi jeg er såpass trygg på fysiotanten. Selv om det var rart å se henne på skjermen på mac’en og ikke sitte rett ovenfor henne inne på kontoret. Vil jeg heller foretrekke å ha videokonsultasjon framfor å ha time over telefon. Jeg fikk mye mer ut av timen. Jeg kunne velge å følge med på fysiotanten eller snu skjermen vekk. 

I den merkelige tiden vi er inne i, har jeg tettere oppfølging av fysiotanten med tanke på det som skjer rundt omkring i samfunnet i forbindelse med karantene og isolasjon som kan være med å trigge ting fra oppveksten. Selv om vi befinner oss i en unntakstilstand her hjemme i Norge og verden over, må traumebehandlingen gå som «normalt» som over hoved mulig med hovedfokuset på tett oppfølging av fokus på relasjonsbygging, redusere utrygghet og bygge tillit. Motvirke effekten av traumer fra oppvekst. 

Nå er det bare å forbedre seg til ukas andre samtale som er i morgen. Jeg skal lese meg gjennom en oppgave som omhandler, «hvordan vi lærer og håndterer følelser». Dessverre er ikke motivasjon på topp for å lese gjennom en tekst på engelsk. Kanskje det hjelper litt med iskaffe. 

Uendelig stille

På kort tid har Norge stoppet opp. Nærmest over natta ble så si alt forandret. Nærmest som ett vindpust. Hvor alt liv gikk fra å være levende til å gå i dvale. Selv underlige hagen sine 22 beboere har mer eller mindre gjemt seg. Noen har gjemt seg mer enn andre, mens andre igjen er mer fremtredende igjen. Min og hverdagen til de 22 som bor i den underlige hagen er ikke veldig forandret nå som det herjer pandemi i dette landet. Jeg har fortsatt problemer med å komme meg ut av leiligheten, slik som jeg hadde før dette startet. Mye av hverdagen er akkurat den samme som før. 

Pixabay 

Likevel er det en forskjell. En forskjell som er så stor at til og med det merkes blant de 22 som bor i den underlige hagen. Jeg har ikke skrevet så mye om de 22 innbyggerne i den underlige hagen. Mye av grunn til det er at jeg selv prøver å bli kjent med hva som befinner seg i denne hagen som er så underlig. For å være ærlig så er jeg livredd. I den situasjon vi nå befinner oss i så er jeg kanskje mer redd. Fordi jeg står ganske så alene. Til tross for at fysiotanten er med på utforskingen av hva som befinner seg i den underlige hagen er jeg på mange måter helt alene. Om 25 dager blir en psykolog med inn i dette virvaret av en underlig verden. Nok en person som skal få ta del i dette uendelige kaoset.

I den underlige hagen nå i disse pandemi tider er at mye av den vanlige hverdagen stopper opp. Selv om jeg riktig nok ikke gjør så mye annet enn tidligere, så merkes det godt likevel. Får alt rundt stopper opp, og når alt stopper opp så trekker flere av de som oppholder seg i den underlige hagen tilbake. Inn i sine huler, bak gresshauger, inne i en lekestue, under en trapp og oppe i et tre. Hvor de er beskyttet fra det som skjer i den store verden utenfor. Så er det delpersoner som følger med på verden der ute. Som på en eller annen måte må sluke til seg alt, men som likevel glemmer hva som foregår, fordi det blir for mye å ta innover seg.  

Flyttekaos, del 1

Hvor i huleste skal jeg egentlig starte i dette komplette kaoset som jeg står midt oppe i om for tiden. Null snøring for å si bokstavelig. Det er så mye som skjer og jeg har null kontroll.

Begynner å nærme seg 1 måned siden nå hvor jeg fikk beskjed om at personalbasen avvikles her hvor jeg bor. Det er faktisk 1 måned i dag. Rare er at jeg hadde gått i over lang tid, og hatt en uggen følelse om at det lå et eller annet i lufta. De uggene følelsene jeg hadde jeg gått med i lang tid visste seg faktisk å stemme. For jeg hadde vært inne på akkurat dette med at personalbasen skal legges ned.

Tanken begynte å fly og stressnivået mitt fløy i lufta som en raket. Ting gjorde det ikke noe bedre, da jeg fikk vite at leiligheten leier av kommunen er totalt skadet etter at jeg fikk vannlekkasje på juleaften i fjor. Så akkurat nå bor jeg blant muggsopp. Det er ikke akkurat helsemessig å bo sånn, men primær vil at jeg skal bo her så lenge som mulig til personalbasen avvikles og flytter til en annen bydel.

 I over 10 år har jeg bodd i leilighet med tilknytting til personal base 24/7 på grunn av mine psykiske utfordringer i hverdagen. Har vært veldig bevisst på og ikke fortelle om hvordan min nåværende bosituasjon er. Ikke fordi jeg rett og slett ikke vil fortelle, men mer av den grunn at jeg har følt det har vært privat. Men også fordi jeg har vært redd for å bli dømt og sett ned på.

Å bo i en leilighet som er tilknyttet personalbase har sine gode og dårlige sider. For min del har det vært begge deler. Summen av det hele har vært dårligere enn hva det har gjort meg bedre. På tross for at jeg har vokst mye de siste årene og kommet utrolig langt på noen få år, har ikke boforholdene mine vært ideelle nok. Har ikke fått den hjelpen jeg har etterspurt eller hatt krav på. Vært mye triggere, i form av flere faktorer. Mye isolasjon. En rekke fortvilelse.  Avslag på innleggelser grunnet bosituasjon og argumentasjon på at jeg har nok oppfølging fra personalet ved basen. Bare for å nevne noe.

Det som gjør at jeg har holdt ut ved å bo her i alle disse årene og faktisk greid å bo her, er takket være min helt enestående fantastiske beste venninne. Jeg vet helt ærlig ikke om jeg ikke hadde klart og bodd her om det ikke var for henne. Nei, helt ærlig så ville jeg nok ikke ha bodd her. Å ha beste venninna si som nabo, er og har gjort ting veldig mye tryggere for meg. Jeg vil ikke flytte fra tryggheten min. Hun er den som har gjort at jeg har klart å bo her alle disse årene. Hun har vært en klippe for meg alle disse årene. Å ikke skulle bo på samme plass som henne skremmer meg. Jeg er så vant til å ha henne i nærheten av meg. At jeg nå ikke skal ha bestisen min i nærheten gjør at jeg føler meg utrygg. Jeg vet også at besti føler det samme. Bare tanken på å flytte fra besti gjør at tårene renner i strie strømmer.

Om ikke alt for lenge skal jeg starte å pakke ned leiligheten. Lagre tingene mine til en periode til ei venninne. For en periode skal jeg bo til pappa, mens diverse praktiske ting tas hånd om. Og, jeg håper at disse praktiske tingene går gjennom. Får da er blir jeg eier av min egen leilighet. Min EGEN leilighet.

Selv om jeg mest mulig kommer til å få min egen leilighet, betyr ikke det at jeg ikke skal klare meg på egenhånd. Fortsatt skal jeg følges opp av hønemor-teamet som jeg inntil videre velger å kalle de. Hønemor-teamet består av 4 faste som skal følge meg opp når jeg flytter inn i den nye leiligheten, men også når jeg bor til pappa i en periode. Noe jeg setter uendelig stor pris på. Må bare finne ut hva jeg ønsker av hjelp av dette hønemor-teamet. Noe jeg syns er sykt vanskelig.

 Den tiden jeg har bodd her, har jeg mer eller mindre vært bevist på og ikke skrive om hvordan jeg bor. Mye på grunn av at jeg har skammet meg. Vært livredd for å bli forhåndsdømt. I over 10 år har jeg bodd i en leilighet med tilknytting til personale base 24/7. Om ikke lenge er den tiden over. Skal inn på det privatmarkedet som kommer til å bli utrolig spennende.  

Stressnivået mitt, tja det er gått til nye høyder. Dissosiasjonen og switching er ute av kontroll til tider. 

Må bare beklage om dette ble noe rotete.

Fått psykolog

Etter å ha søkt om psykolog både på dps og privat med utallig avslag på rekke og rad. Har jeg nå endelig fått time til en privat psykolog. Endelig er det noen som sier ja og ikke avviser. Enda er jeg overbevist om at dette er en drøm. Nei, det er ikke en drøm. Noe jeg har kjempet for vil komme til å skje. Det gjelder bare ikke å gi seg. 

En aldri så liten oppdatering

Da er vi i oktober dere. Det er en stund siden jeg har skrevet nå. På bloggen og for meg selv. Har postet litt bilder og tekst på instagram. Bare ikke gått i dybden på ting. Fordi jeg ikke har fått det til. Blitt totalt stopp hver gang jeg har prøvd å sette meg ned for å forfatte noe. Kanskje i dag er dagen for at jeg skal greie å skrive noe ned. Om det blir bare litt, ja da har jeg i alle fall klart det. Min første umiddelbare tanke er at det ikke er bra nok. Fordi, jeg burde utdype og formidle noe bedre. Så går jeg enda mer inn i meg selv og virkelig kjenner etter at dette er det jeg klarer å få til akkurat nå. På forhånd må jeg bare beklage hvis dette blir noe rotet. Hodet mitt er noe kaotisk om dagen. I alle fall lover jeg å prøve så godt jeg kan. Føler jeg gjentar meg selv på akkurat dette her. På skrivingen altså.

En ganske lang periode, tror det er over en 2 års periode. Kanskje lenger hvor jeg har vært ganske isolert. Knapt turt å gå ut av leiligheten, fordi angsten har blitt for overveldet å takle. Selvsagt har jeg kommet meg ut, dessverre ikke så ofte som jeg skulle ønske. Jeg har mistet mye ved å være isolert i over 2 år. Selv om jeg har vært isolert store deler av en 2 års periode har jeg greid å ”leve”. Av og til har jeg kommet meg ut av leiligheten. Noe som har krevd en god del av meg i ettertid, men jeg har klart å komme meg ut. Bare ikke så ofte som jeg skulle ønske. Tiltross for isolasjonen som har vart i over 2 år, og som jeg fortsatt befinner meg i. Noe jeg ikke vil være i, men som jeg på en måte har grodd fast i. Fordi jeg har vært i denne situasjonen så lenge at det har blitt en del av hverdagen. Enten jeg vil det eller ikke. Hver dag er en kamp og denne kampen skal jeg vinne. Jeg er sta sånn. Selv hvor lang tid det tar.

Hva har skjedd siden forrige gang egentlig? Har det skjedd noe i det hele tatt. Jo, selvsagt har det skjedd noe. Det skjer jo noe hver dag. Kanskje ikke de alt for store tingene. Som kloke mennesker i livet mitt sier; ”det er ikke de store tingene som betyr noe, men de små tingene i hverdagen”. Ting jeg kan nevene av ting som har skjedd den siste tiden er blant annet noen kafébesøk alene og gode venner, gåtur i nærområdet og langs ved Bakklandet sammen med besti og ikke minst våre ettermiddager med latter og prat som jeg virkelig setter pris på. Tiden jeg tilbringer med min skribentvenn på kafé i stillhet når vi begge blir tankefulle. Får den tiden jeg har fått med lille søs den siste tiden. Selv om det ikke er så ofte, setter jeg pris på hvert eneste sekund. Takk til dere alle som er med på å berike livet mitt til det bedre.

Faktisk føler jeg det ikke har skjedd så mye siden sist jeg skriblet et innlegg. Føler at jeg står på stedet hvil, at jeg ikke har rykket meg av flekken. Får knapt 1 måned siden var det samarbeidsmøte, hvor jeg fikk enormt mye skryt for framgangen jeg hadde hatt det siste året, faktisk bare de siste par årene. Selv om framgangen ikke var merkbar så var det likevel en framgang. Blant annet at jeg greide å sette mer ord på ting jeg ikke våget å sette ord på tidligere. Som hvor jeg hadde vondt, kroppslig. Om det så var på tekstmelding til fysiotanten etter en time eller i forkant av en time. Også at jeg visste mer frustrasjon og sa fra om når ting ikke var greit. På fysiotanten og L var henrykt. Begge ville ha mer av dette. L, hadde ventet på dette i flere år. Det har ikke vært lett for meg å skulle si i fra og sette grenser for meg selv. Å skulle si fra har vært svært vanskelig med tanke på at det ikke var lov i barndommen. Nå som jeg er voksen er det fortsatt vanskelig fordi det sitter godt igjen fra den tiden jeg ikke fikk lov til å si fra. Dette er noe jeg har øvd på i behandling både hos fysiotanten og i tidligere behandling (traumebehandling), og av hjelp av andre som har og er i samme situasjon.

I helga ser jeg fram til å gå tur sammen med besti. Gleder meg sånn til å se henne igjen. Kan nesen ikke vente. Ellers skal jeg lade opp til en nokså full uke. Får å få en slags struktur på uka og dagene har jeg noe så si hver dag. Selv om det ikke er de store tingene så er det akkurat passe. For jeg vet at blir det for mye, så går jeg på en enorm smell. Ergo er ”hvile” mellom slagene veldig viktig. Noe jeg dessverre ikke er så god på.

Ja, så har jeg farget håret. Lilla! Aner ikke hvor mange år jeg har tenkt på det. Ble bare med tanken, helt til for noen uker siden hvor jeg bestilte hårfarge. Siden er ganske mørk ble jeg rådet til å kjøpe bleiking i tillegg. Gikk en tid før jeg fikk summet meg til det. Da jeg endelig gjorde det, var det ikke mange dagene før håret ble både bleket og farget. Er så glad for at besti ville hjelpe meg og jeg er super fornøyd med resultatet.

Da har jeg fått oppdatert litt i alle fall. Jeg skal forsøke å poste litt oftere. Nå må jeg gi meg for denne gangen. Husmor syslene venter…

Evig puslespill

Et puslespill hvor bitene er spett i alle retninger. Ingen hører hjemme noen steder. Noen av bitene er diffuse og uklare, mens andre er igjen dekket av fargeklatter. Fargeklatter av farger og fargeklatter av gråtoner. Det vil bli en reise hvor bitene i puslespillet mangler og skal samles sammen. Tanken skremmer meg noe fryktelig. Likevel må bitene letes opp og settes på plass.

Jeg er store deler av tiden på leting etter dem gjemte brikkene.

Brikkene som slår meg ut i redsel og inn dissosiasjon-univers.

Jeg er ikke vant til å gå å lete opp glemte brikker sammen med noen, og når det skjer så blir jeg svært usikker. Redd for brikkene som plopper opp. Da jeg ble fortalt at jeg ikke behøvde å gå alene og lete dem opp ble jeg svært så redd. For det er jo det jeg gjør.  Jeg er også livredd for hva brikkene inneholder og gjør jeg alt for å skyve innholdet i puslespillet unna. Jeg bruker så mye krefter på å skyve unna alt det brikkene inneholder. Og skulle ta tak i hva dem inneholder gjør så vondt at jeg går inn i dissosiasjons-univers.

At det blir mindre skummelt å møte brikkene sammen med noen er for meg helt fjernt og uvirkelig. Jeg blir fortalt at det ikke er farlig å møte det brikkene inneholder sammen med noen. Det blir mindre skummelt vist nok da men likevel er det så forbaska skummelt å skulle se og dele hva brikkene i puslespillet inneholder.

Vandrer rundt alene etter brikkene i et evig mørke som ingen ende tar. For hver brikke blir jeg mer usikker. Usikker på min eget liv. Om jeg virkelig har opplevd det brikkene forteller eller om det hele er en fiks idé som hodet forteller. En livlig fantasi. Får kanskje er det jeg nettopp har. En stor fantasi! Hele  meg er så usikker…

Et farvann av dissosiativt preg hvor jeg sliter med å holde meg tilstede her og nå. Jeg befinner meg alt for mye i fortidenskammer og lite i den virkelige verden. Selv når jeg er i den virkelige verden så blir jeg utrolig sliten, fordi jeg bruker så enorme krefter på å holde meg tilstede. Det gjør regelrett vondt å være i den virkelige verden fordi jeg gjør alt for og ikke havne i fortidenskammer.

Jeg liker ikke å være så dissosiert som jeg er, men jeg er enda reddere for å være tilstede og skulle kjenne på ting. Kjenne på følelser og tanker, som spesielt er knyttet til fortidenskammer.

Jeg er på et helt annet sted enn hva jeg har vært tidligere. Noe som sliter meg veldig ut. Jeg mer nære ting denne gangen og det gjør at jeg ofte forsvinner inn dyp dissosiering og ender ofte i kraftig switching. Og jeg blir fanget i noe jeg ikke vil være fanget i. Jeg har aldri vært så sliten i hele mitt liv noen gang.

I løpet av dem siste ukene har jeg berørt noen av brikkene som har vært gjemt i fortidenskammer.  Noen av dem har kommet flyvende i høy hastighet gjennom luften. Og jeg klarer ikke stoppe dem fra og komme susende.

Jeg var ikke gamle jenta

Da jeg vokste opp som barn ble jeg vitne til at mamma ble utsatt for vold. Vold av ulike slag. Seksuelt. Psykisk. Fysisk.

 Jeg var ikke gamle jenta første gangen ordene haglet. Ordene kom først. Ord som jeg har fortrengt, men som i den siste tiden har kommet fram igjen. Ord som gjorde meg så redd at jeg gjemte meg under dyna med dukken min.  De var fulle av hat og sinne! 

Ordene ble senere omgjort til slag og spark. Ikke så jeg hva som foregikk. Likevel hørte jeg slagene slå. Jeg gjemte meg da også under dyna. Stille og turte ikke å lage en lyd. Redd for å bli oppdaget at jeg satt der under dynen og lyttet. Jeg hørte høye sinte rop og sår gråt. Fort ble gråten borte. Slagene haglet mer om gråten ble hørt.

På et tidspunkt gikk jeg ut av rommet. Jeg var ikke mer enn 4-5 år. Jeg ble oppdaget og ble jaget i sengs med en gang. Dagene etterpå fikk jeg gaver fordi jeg hadde vært så snill og gått tilbake på rommet. Så snudde alt.. Jeg måte straffes. Fordi jeg hadde vært ulydig og kommet opp og forstyrret.

Jeg var ikke lenger bare en tilskuer, men ble selv med på en brutal og grotesk lek. 

 

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no