Dag 2: 15 ting som får meg til å smile

Høsten. Jeg elsker høsten. De vakre fargene høsten gir oss. Høsten er på mange måter magisk og underlig. Høsten er en tid for å tenne lys og krype under pleddet med varm drikke og høre på lydbok. Høsten er en tid for å oppdage nye serier og filmer, men også oppdage gamle serier og filmer på nytt. Jeg må innrømme at jeg ser ofte ting om og om igjen. 

Video og bilder av dyr. Spesielt av dyr jeg kjenner. Da blir jeg så rørt at tårene kommer fram i øyekroken. Dyr er bare herlige. 

Tid med besti 🥰 Ingen annen tid er mer dyrebar og mer finere enn den tiden jeg har med bestisen min. Setter så uendelig pris på deg gullet mitt 💛

Humoren til meg og besti. Elsker rett og slett humoren vi har. 

Eldre ektepar som holder hverandre i hendene når du går tur. Det er så søtt. 

Donald Duck. Spesielt når han blir sint. Det er så gøyalt 😂

En god og spennende bok. Som er god, spennende og fengende at jeg ikke klarer å legge den i fra meg. 

Engelen jeg fikk av besti den første jula vi feiret sammen og det viste seg at vi kjøpte likedan til hverandre 🧡

De gangene jeg kan glede vennene mine med små ting i hverdagen når de ikke har det så bra. 

Når jeg plutselig blir overrasket med oppmerksomhet helt uten grunn av gode venner. Jeg blir da så rørt at jeg tar fort til tårene. 

At jeg eier egen leilighet. 

Naturen. Når jeg først kommer meg ut i naturen så gjør den meg glad og den gir meg minst ro. 

Tid på kafé med gode venner. 

 Murveggen i leiligheten. Jeg bare elsker den veggen.

Når skrivingen slipper tak og jeg kan la fingrene danse på tastaturet.

Dag 1: Fem fakta om meg selv

For å utfordre meg selv og min skriving som jeg prøver å finne tilbake til, har jeg bestemt meg for å gi meg selv en 30 dager challange, nettopp for å se om jeg klarer og ikke minst vil kunne finne tilbake til skrivegleden. 

Jeg er et vanedyr. Hver morgen har jeg samme faste rutine som jeg følger. Om jeg så har en avtale eller ei. Jeg må følge min faste rutine. Av og til kan jeg gå vekk fra min faste rutine, men ender alltid å komme tilbake til min faste rutine. Ja, jeg er vanedyr. 

Aller første gang i mitt snart 40 årlige liv eier jeg en plante. Jeg fikk den riktig nok av tante W . i innflyttingsgave og den ser ut til å trives. Jeg må riktig nok kjøpe potteskjuler til den da jeg ikke eier noe sånt. Gullfisken skulle komme med en potteskjuler til meg kom jeg på nå, så kanskje jeg skal høre om hun har funnet en. 

Nå som det er høst kan jeg drikke te og kakao igjen. Dette er noe jeg kun drikker på høsten og vinteren. Ja, jeg er rar. Hos meg finner du ikke lipton eller twins te. Sykehus-te som jeg kaller det. Hver gang jeg er innlagt har jeg med egen te.  Jeg elsker yogi tea og da særlig lakris teen.

Som følge av min angst er jeg livredd for nye ting, spesielt elektriske ting. Det kan ta laaaang tid før jeg tar elektriske ting i bruk fordi jeg er redd det skal begynne å brenne. Dette er en frykt som jeg ikke vet hvor kommer i fra. Så hver gang jeg bruker komfyr står jeg ved siden av fordi jeg er redd det skal ta fyr. Må legge til at jeg har blitt flinkere i det siste til og sette meg ned i sofaen eller gjøre andre ting. 

Når jeg tenker etter så savner jeg å hekle. Problemet er at jeg er redd jeg har glemt hvordan det er å hekle. Eller er det som å lære og sykle. At når du først har lært å sykle så kan du det. Jeg vet ikke. Hekletøyet ligger nede i en av bodene i kjelleren. Skal jeg orke å hente det opp. Ikke husker jeg hva jeg har av garn. Kanskje jeg ikke vil bruke av garnet jeg har. Får tenke litt til på det. 

Regnbue

Forrige søndag oppdaget jeg plutselig en regnbue på himmelen. En av de minste barnedelene, Tilje, ble oppkavet at hun nærmest slengte på seg skoene og løp ut. Hun skulle ut og se på regnbuen. Lerke hjalp til med å ta bilde så Tilje kunne ha til senere. – Du, Lerke, tror du at vi etter hvert slipper mer løs, spurte Tilje. – Jeg håper det Tilje. Jeg håper virkelig det, svarte Lerke tilbake og tok Tilje i hånden. Får Lerke visste at kroppen til Kine var sliten etter en kort tur ute. 

Etter lang tid vekke fra skriving, kjenner jeg en trang til å hamre løs på tastaturet og skrible med penn i notatbøkene mine. Den aktuelle følelsen har jeg ikke kjent på uendelig lenge. Faktisk kan jeg ikke huske sist jeg gjenkjente følelsen. Bare la fingrene danse over tastaturet og la ordene fortelle sin egen historie. 

I lang tid har jeg hatt som mål og latt delene få ta del i mitt merkverdige, kaotiske, turbulente liv. Dessverre har jeg vært alt for redd og jeg har gjentatt ganger forsøkt, men hver eneste gang har jeg ikke mer eller mindre gitt opp før jeg allerede har prøvd å gå delene i møte. Igjen tenker jeg å forsøke og denne gangen tror jeg at jeg har andre forutsettinger enn tidligere. Kanskje dette blir starten på et fint samarbeid, og jeg vet det kommer til å koste enormt mye av både meg og de som bor i den underlige hagen. 

Vet jeg må tørre å lytte, men samtidig vet jeg ikke om jeg våger. Får jeg er livredd for hva som kan vente meg bak neste hjørne. Så jeg må virkelig unnskylde meg for at jeg ikke tør å lytte til dere, at jeg har sviktet dere når dere har trengt meg aller mest. Vet ikke en gang hva jeg vil med dette, annet enn at jeg er redd. Livredd for hva som vil komme fram fra mørkets dype skygge sider og fram i skumringslyset. 

Jeg vet godt jeg har røpet hemmeligheten din, Ulrikke, og jeg kan ikke noe annet enn å si at jeg er veldig lei meg for at hemmeligheten er blitt røpet og fortalt videre. Du forstår jeg kunne ikke være alene med den hemmeligheten. Ja, du har all grunn til å være sint på meg og du har også rett til å hate meg fordi jeg røpet hva hemmeligheten var for noe. Jeg kunne ikke bære den alene. En dag håper jeg du vil forstå, og jeg skjønner godt du syns jeg er dum og alt det der. -Fy faen, du er jo helt idiot. Skal gjøre alt for at avtalen med dustete fysiotanten ikke blir holdt. Hvor teit går det an å bli og tro at jeg går med på en slik avtale? Fy faen altså! 

Det har gått en del dager siden Tilje oppdaget regnbuen og er ganske stolt over å ha et minne av den. Ulrikke derimot er ikke særlig fornøyd om dagen og jeg kan forstå henne, fordi jeg røpet en hemmelighet som ikke skulle røpes. En dag håper jeg hun forstår at jeg gjorde det med god hensikt. Enda flere dager er rast forbi og Ulrikkes hemmelighet er innelåst i et skap med lås inne på fysiotantens kontor. Til Ulrikkes store ergrelse og fortvilelse. Hemmeligheten blir liggende bevoktet i det låsbare skapet inntil videre. 

Trosser angsten utenfor leiligheten

I over lang tid har jeg strevd med isolasjon og jeg prøver nå å komme ut av isolasjonsbobla. Noe som er svært krevende fordi jeg har vært isolert såpass lenge. Verden utenfor har bare rast av gårde uten at jeg har vært med på utviklingen. Livet mitt har vært innenfor fire vegger og til en vis grad innenfor begrensede områder. Mange ganger har jeg tenkt at nå er det på tide å bryte dette mønsteret, hver eneste gang har jeg feilet og blitt skuffet over meg selv-

Igjen er jeg her hvor jeg skal prøve å bryte ut av isolasjonsbobla. 

Litt etter litt skal jeg nærme meg verden utenfor. Ikke ha for store mål om å erobre verden med en gang. Noe jeg har en tendens til å ha. Noe jeg brenner meg på hver eneste gang. Denne gangen skal jeg ha små mål og jeg er allerede i gang. Må innrømme at det strittet imot på innsiden da jeg fikk oppgaven i fra fysiotanten, men får å bryte ut av isolasjon er det verdt et forsøk og jeg er villig til og prøve. 

I går var første dag for oppgaven som jeg hadde fått av fysiotanten og selvsagt begynte tankene å spinne. Ganske fort ble tankene omgjort til katastrofetanker. På et eller annet tidspunkt i dette tankesurret dukket det opp en tanke om at jeg skulle ta med meg mac-en ute å sette meg for å skrive. Absurd tanke. Var det ikke nok å gjennomføre oppgaven. Hvorfor skulle jeg presse meg mer og lenger i grunn. Før jeg visste ordet av det var jeg ute av leiligheten og på vei ut med mac-en og iskaffe. Visste med meg selv at om jeg hadde brukt noen få sekunder til på å tenke ville jeg aldri ha kommet meg ut av leiligheten. De få sekundene var med på å avgjøre at jeg kom meg ut og greide å være ut i vel en times tid.

Jeg mestret over angsten og katastrofetankene. Selvsagt begynte jeg å tenke at nei dette vil aldri gå. Det vil bli ved denne ene gangen. Hva er vitsen med å fortsette dette tullet?! Tankene surrer. Er det noe jeg gjør så er det å overtenke nesten alt til den lille minste detalj. Hva om? Enn hvis? Tenk om! Lista er uendelig lang. 

For å bryte ut av isolasjon er jeg nødt til å bevege meg ut på ukjent grunnlag og det skummelt som faen. Heldigvis har jeg gode støttespillere med meg og uten disse ville jeg aldri nok aldri ha beveget meg ut på det jeg nå er i ferd med å gjøre. 

Starks er det på tide med dag 2 av utfordringen fra fysiotanten og angsten ligger der som et tykt lag, men jeg er bestemt på å gjennomføre. Får å gjøre dette lettere mente hun at jeg burde komme opp med et belønningssystem til delene fordi hun vet at noen av delene vil komme til å protestere. Ukelønn en fin ting. En av delene strakte ut en hånd mot fysiotanten og sa: – 10 kroner hver gang. Jeg må finne på et belønningssystem for delene, sånn at motivasjon holdes oppe. 

Folk uten psykisk lidelse. “Er det et skuespill?”

For en stund siden kom jeg over en artikkel som ble publisert inne på sykepleien.no som refererte til diagnosen DID. Tittelen i seg selv var nok til å gjøre meg provosert. «Dissosiativ identitetsforstyrrelse: Spiller noen skuespill?» Nei, er svaret. Det er heller tvert imot. Hvorfor skulle noen med denne lidelsen drive på med skuespill og late som man er syk bare for å få omsorg eller oppmerksomhet. Ut ifra meg selv har jeg aldri drevet med noen form for skuespill for å få omsorg eller oppmerksomhet. 

Jo, mer jeg leser gjennom artikkelen jo mer rystet og sjokkert blir jeg. Faktisk må jeg lese den i bruddstykker for å få med meg hva som står. Jeg må til og med gå tilbake å lese.  Noe som er en av mine symptomer eller skal jeg si svakheter ved å ha denne diagnosen. Fordi det foregår så mye annet oppe i hodet som tar plass at ting gjerne blir glemt i neste øyeblikk eller rett og slett ikke fester seg godt nok. 

Aldri har jeg opplevd at DID er en diagnose som simuleres. Jeg har selv vært innlagt på 2 traumeenheter, hvor den ene er blitt nedlagt, på begge plassene har jeg aldri opplevd at noen har simulert at de har hatt DID. Faktisk har det aldri falt meg inn å tenke at de jeg har vært innlagt med har simulert bare for å få oppmerksomhet og omsorg for sine psykiske lidelser. Jeg syns det er rart at noen som jobber eller har jobbet i psykiatrien kan få seg til å tro at de som har DID eller andre psykiske lidelser simulerer sine lidelser. Da burde man etter min mening finne seg et helt annet yrke. 

Jeg stiller meg spørsmålstegn til hvordan man vet at pasienter med DID diagnosen eller andre typer dissosiative lidelser simulerer. Er det sånn at man har en slags mal eller en fasit over type symptomer for å kartlegge om en simulerer. For folk med DID diagnosen eller andre typer for dissosiativ lidelse kan opptre helt forskjellig. 

Ifølge artikkelforfatteren er DID den diagnosen som simuleres mest etterfulgt av psykose, PTSD og suicidalitet. Nok en kommer spørsmålstegnet mitt fram og får meg til å undre hva lite artikkelforfatteren vet og generelt psykiatrien generelt. Mang jeg kjenner har DID og noen av de strever med psykoser innimellom og suicidalitet, og har man fått DID diagnosen har man også PTSD som diagnose. Jeg har til og med venner som ikke har DID, men som har andre typer diagnoser hvor psykoser kommer inn i bildet, det ville aldri ha falt meg inn og tro at de har simulert for å få oppmerksomhet eller omsorg. 

En ekte DID-pasient vil både føle skam og kvie seg for å fortelle om sine symptomer. Disse pasientene vil helst ikke promotere at de har diagnosen, og langt mindre blogge om den. Tvert imot vil en ekte DID-pasient gjøre mye for å skjule diagnosen fra omverdenen, samtidig med at skiftene mellom personligheter er subtile, det vil si vanskelige å oppfatte for andre (16). 

Akkurat dette gjør meg oppgitt og frustrert. Hvor i all verden får artikkelforfatteren det til at vi som har promoterer en slik diagnose. Selv blogger jeg om denne diagnosen, ikke for å promotere at jeg har den, men får at andre skal få et innblikk hvordan det er å leve med en slik lidelse og ikke minst for at andre ikke skal føle seg alene. Bloggen min er også en hjelp får andre, da spesielt yngre som nettopp har begynt i traumebehandling. Jeg vil gi disse et håp om at det går an å fortelle om hvordan man har det og at man ikke er alene om sine opplevelser. Så ja, jeg blogger om det. Heller går jeg ikke rundt og sier at jeg har diagnosen. Såpass selvinnsikt har jeg. 

Jeg har selv vært innlagt flere ganger, både på DPS og ved 2 traumeenheter hvor den ene nå er blitt lagt ned. Aldri har jeg blitt skjerma fra noen av de andre av pasientene fordi jeg har DID. Heller har jeg aldri opplevd at noen andre har blitt skjerma på grunn av dette. Jeg forstår ikke viktigheten med dette. Da er det jo sånn vi med denne diagnosen ikke kan være ute blant folk i samfunnet. Får å sette det på spissen. Nei, det blir rett og slett for dumt bokstavelig talt. 

Får meg har det hjulpet og bli vekket når jeg dissosierer eller har flashback, mange ganger kommer jeg meg ikke ut av det på egenhånd, nettopp fordi det kan vare opptil flere timer, dager eller uker. At man ikke skal få pasienten ut av det man er i er for meg uhørt. Selv om jeg har barnedeler trenger de å bli møt med aksept og respekt, og ja kan forstå at det virker rart å skulle snakke til en voksen person som man gjør til et barn. Igjen trenger disse barnedelene annerkjennelse på at de er der og at de blir sett. Heldigvis har jeg blitt vekket tilbake både under innlegger og i terapirom når jeg dissosiert og under flashback. Får meg har det vært veldig viktig, fordi jeg har blitt så fanget at jeg ikke har klart å røre meg. Mine symptomer blir ikke forverret når jeg er i et terapirommet eller ved en innleggelse. Faktisk er jeg en som skjuler hva jeg trenger og har behov for. Jeg vil ikke være til bry eller ta opp tid. Det skal veldig mye til før jeg ytrer behov for hva jeg trenger. Heller klarer jeg ikke å ytre behov når noen spør om hva jeg trenger. Selv om jeg har behov så klarer jeg ikke å gjøre rede for hva jeg har behov for. Fordi å sette ord på behov er så innviklet og komplisert. 

Tror jeg velger å avslutte her, og ta hensyn til meg selv. Får dette har vært ganske krevende og utmattende å skrive om. 

25 dager siden jeg flyttet inn!

25 dager er gått siden jeg flyttet inn i leiligheten, min egen leilighet. 25 dager siden jeg flyttet fra en leilighet med tilknytting til personale. For 25 dager siden var et 10 år kapittel over. Et kapittel som kom fortere enn jeg hadde forventet. Jeg hadde ikke forventet å starte på denne epoken i livet riktig helt enda. Faktisk så jeg får meg å starte om noen år. Så feil kunne jeg altså ta. Fra den dagen jeg fikk vite at flytting ble et faktum, skapte det et slags kaos på innsiden. Ikke fordi jeg var redd for å flytte, mer det at jeg ikke ante hva det ville si å leve et tilstrekkelig normalt. Det å bo i leilighet tilknyttet med personale det gjør noe med deg. Selv om jeg ikke har vært så avhengig av personalet er det likevel en overgang å flytte over fra en leilighet hvor personalet var tilgjengelig hele døgnet. Jeg hadde min besøkstid, en tid som var satt av til meg. Utover det måte jeg selv ta kontakt. Noe jeg sleit veldig med. Ville ikke være til bry, skulle greie meg selv og det gjorde jeg som regel. Fordi jeg lærte tidlig å ta vare på meg selv og dessverre kanskje alt for fort også. 

Valget om å velge å kjøpe egen leilighet falt egentlig ganske lett. Å kjøpe sitt eget har vært en drøm jeg hadde gått med lenge. Noe jeg hadde jobbet etter. Jeg så bare ikke for meg at det skulle skje i år. Så heller ikke for meg at jeg skulle se etter leilighet. Allerede i februar begynte jeg se på leiligheter i den bydelen jeg ønsket å bo i. På dette tidspunktet visste jeg heller ikke hva som kom til å skje videre. Føniksordengullfisken var helt sikker i sin sak, jeg kom til å få startlån til å kjøpe mitt eget. Hele tiden lurte jeg på hvordan hun kunne være så sikker på om jeg kom til. få lån. Søknad ble sendt inn og etter en stund ble den innvilget. Da kunne jakten på leilighet starte. 

Valget av leilighet falt egentlig ganske fort, jo det skal sies at jeg brukte en del tid på finn.no og diverse eiendomsmegler sider på jakt etter leiligheten jeg nå sitter og skribler fra. Faktisk måte jeg ta et ganske raskt valg av å finne meg et sted å bo ettersom jeg leiligheten jeg leide på det tidspunktet var fult av mugg etter en vannlekkasje i julen 2019. Ergo hastet det å finne et nytt sted å bo. 

April startet jakten for fult etter å finne seg et nytt sted å bo. Etter mitt eget. Mitt eget hjem. Ikke et hjem hvor jeg leier, et hjem som er mitt. Jeg visste hvilke side av byen jeg ville bo, derfra var det å finne noe som kunne egne seg i forhold til prisklasse. Fant en leilighet jeg likte og dro på visning sammen med pappa. Likte leiligheten med en gang. Dagen etter visningen la jeg inn bud og budet gikk rett inn. Aldri så jeg får meg at budet skulle gå rett inn og at jeg slapp og stå i budrunder. Flyttedato ble satt. 

Heldigvis hadde jeg så vidt begynt å pakke før jeg i det hele tatt visste om jeg i det hele tatt kom til å få leilighet. Føniksordengullfisken var så sikker på at jeg kom til å få kjøpt meg leilighet. Jammen hadde hun rett. Oppi alt flyttekaoset klarte jeg å dra på meg prolaps i ryggen. Jeg klarte da ikke å gjøre så mye, og fikk heller ikke lov av fysiotanten å gjøre så mye. Likevel endte jeg med å gå på autopilot. Noe fysiotanten mistenkte at jeg gjorde, før jeg selv greide å innse det selv. Å ta imot hjelp er noe jeg ikke liker, men på grunn av prolapsen måte jeg ta imot hjelp. Selvsagt hjalp jeg til der fikk til og jeg gjorde vel også mer enn hva jeg skulle. Greide rett og slett ikke sitte å se på at andre gjorde meste av jobben. Til tross for at jeg hadde fått streng beskjed om å gjøre minst mulig med tanke på prolapsen. 

25 dager senere i en leilighet som er min hvor jeg sitter på store søster sin gamle seng, fordi jeg enda ikke har fått meg sofa. Men i løpet av uka blir det sofa og da kan jeg endelig flytte inn på soverommet. Etter 10 år kan jeg endelig begynne å bruke soverom igjen. Noe som kommer til å bli helt himmelsk. 

Å skulle skrive ut fra en dissosiativ hukommelse er ikke bare enkelt og lett. Faktisk er det ofte klin umulig. Uten de små tekstene fra instagram og facebook ville jeg aldri klart å skrive det her. Mulig er det et tegn at jeg virkelig burde prioriterer skriving mer enn det jeg har gjort de siste årene. Får er det noe jeg elsker så er det å skrive. Det har vært min flukt metode. Jeg må bare finne tilbake til skrivegleden igjen. 

Tror dette holder får nå, er en stund siden jeg har skrevet og merker at jeg er sliten. Kanskje har jeg fått smaken på å skrive igjen. Håper i alle fall det.  

 

 

Flyttekaos – del 2

Flytteesker står rundt omkring i leiligheten. Med et har flyttingen blitt mer realistisk. Jeg skal virkelig flytte. Det er synlig rundt omkring i leiligheten. Rot over alt. Noe som hører til når man driver og pakker ned en leilighet. Ting skal sorteres ulike kategorier, hva som eventuelt skal beholdes, hva som bør kastes, hva som kan gis bort eller selges. 

Planen er å pakke store deler av påsken. Virkelig pakke, men fram til nå har pakkingen gått svært langsomt Selv om jeg har fått pakket noe, er jeg langt fra fornøyd med egen innsats. Jo, jeg vet jeg burde være fornøyd med det jeg har klart å pakke ned. Likevel burde jeg ha greid så inderlig mye mer. 

I dag håper jeg å få pakket litt mer. Om det så bare blir å pakke ned bøkene i bokhylla, samtidig som jeg hører på podkasten, Kvinneguidens venner. Som jeg har hørt på siden slutten av mars. Totalt hekta kan man si. I tillegg skal jeg få vasket en maskin med klær. Lage meg en god påskebrunsj. Ta oppvasken på kjøkken. Få tatt en etterlengtet dusj.

Annerledes behandlingstime(r) framover

I disse dager er behandlingen blitt forandret. Fra og møte opp på et kontor til å sitte hjemme med mobil, mac eller pc. Min behandlingssituasjon er blitt en annen. Hvor jeg sitter hjemme foran mac’en med øretelefoner og fysiotanten sitter på kontoret. Noe som egentlig er helt absurd. 

Til nå har vi hatt 3 slike timer. En over telefon og to over videokonsultasjon. I telefonsamtaler er jeg helt håpløs. Hater seriøst å prate i telefon. Vet ikke hva jeg skal si. Kanskje fordi jeg ikke ser vedkommende og ikke vet hvordan personen på andre siden reagerer. Å ha en hel time over telefon kan jeg med hånden på hjertet si var får meg helt jævlig. Stort sett var det fysiotanten som pratet og jeg kom inn med noen få svar. På slutten løsnet det vel litt. Om jeg ikke helt tar feil.  

Da vi prøvde oss på videokonsultasjon for første gang i forrige uke ble jeg overrasket over hvor mye lettere det var enn å prate i telefon. Faktisk gikk det bedre enn forventet. Må innrømme at jeg gruet meg veldig til å prøve ut videokonsultasjon. Prøvde å legge bort gamle minner forbundet med den tiden jeg gikk til logoped. Noe jeg bevisst prøvde på under torsdagen samtale med fysiotanten Jeg tror mye til grunnen til at dette funket så bra er fordi jeg er såpass trygg på fysiotanten. Selv om det var rart å se henne på skjermen på mac’en og ikke sitte rett ovenfor henne inne på kontoret. Vil jeg heller foretrekke å ha videokonsultasjon framfor å ha time over telefon. Jeg fikk mye mer ut av timen. Jeg kunne velge å følge med på fysiotanten eller snu skjermen vekk. 

I den merkelige tiden vi er inne i, har jeg tettere oppfølging av fysiotanten med tanke på det som skjer rundt omkring i samfunnet i forbindelse med karantene og isolasjon som kan være med å trigge ting fra oppveksten. Selv om vi befinner oss i en unntakstilstand her hjemme i Norge og verden over, må traumebehandlingen gå som «normalt» som over hoved mulig med hovedfokuset på tett oppfølging av fokus på relasjonsbygging, redusere utrygghet og bygge tillit. Motvirke effekten av traumer fra oppvekst. 

Nå er det bare å forbedre seg til ukas andre samtale som er i morgen. Jeg skal lese meg gjennom en oppgave som omhandler, «hvordan vi lærer og håndterer følelser». Dessverre er ikke motivasjon på topp for å lese gjennom en tekst på engelsk. Kanskje det hjelper litt med iskaffe. 

Forlengelse av isolasjon

Burde jeg ikke bryte isolasjon? Jo, faktisk burde jeg det. Å bryte isolasjon er noe jeg aktivt jobber med. Det er ikke sånn at jeg vil være i isolasjon. For det tærer veldig på psyken. Man blir til slutt redd for å gå ut. Tro meg. Jeg er livredd for å gå ut. Bare så om jeg skal til postkassa eller kaste søpla. Det at Norge mange nå er i karantene i disse dager og jeg forstår veldig godt at det kan være vanskelig for mange å holde seg hjemme. De fleste av oss er ikke vant til å være hjemme hele døgnet omtrent. Fleste har en jobb, går på skole, studerer osv. På fritiden farter vi gjerne med venner, er med på fritidsaktiviteter, trener på treningssenter osv. Da er det kanskje ikke så rart at folk bryter karantenen, nettopp fordi de ikke er vant til å være hjemme så si 24/7. Det tar tid å snu et innlært mønster. 

Selv har jeg strevd med isolasjon i godt og vel 3 år nå. 3 år er ganske lenge. Heldigvis har jeg kommet meg ut enkelte dager, men ikke nok til at isolasjon har blitt brutt helt. Å skulle bryte en isolasjon som har pågått så lenge i disse tider er ganske vanskelig. Mye på grunn av at man helst ikke skal møte noen. Skal man møte noen, bør man minst holde 1 meter avstand til den andre. Selv er jeg var på andre og holder kanskje flere meters avstand til folk. Som regel er det kun de nærmeste som kommer noenlunde inn i intimsonen, men selv der har jeg en grense. 

Har jeg lov til å si at jeg føler meg mindre alene nå som så si hele Norge er i karantene? Vet ikke helt hvordan jeg skal formidle dette, men jeg tror kanskje mange vil kjenne på hvordan det er ikke forlate hjemmet sitt. Kanskje til og med kjenne på hva det eventuelt gjør med psyken. Selvsagt er min treårige tid i isolasjon noe helt annet enn at store deler av Norge er i karantene. Angsten har hindret meg i å forlate leiligheten i snart 3 år, og jeg merker nå at angsten har skutt i været. Litt fordi koronaviruset herjer, men også fordi det er en del usikkerhet rundt hva som skjer framover. 

Ta vare på dere selv i denne tiden.

Jeg har forkortet dette innlegget fra faggruppen for psykomotorisk fysioterapi sin Facebook side, og tatt med det vesentlige jeg mener er viktig for mange som strever psykisk av ulike årsaker. Du finner det opprinnelig innlegget her. Både tekst og bilde er godkjent av fysiotanten.

Sorg og fortvilelse

Vi vet at i livet ditt har du opplevelser og erfaringer som gjør at du idag bærer på sorg og fortvilelse over det som ble dine livserfaringer og har vært med på å forme deg og hvordan du opplever verden. Når Norge nå har unntakstilstand er det forståelig at dette blir ekstra vondt og vanskelig for deg. Er du alene i sorgen og fortvilelsen i hjemmet ditt:
– Du står ikke alene selv om vi nå skal praktisere avstand. Ta kontakt med behandler.

Livskrise og selvmordstanker

Vi vet at viljen til å fortsette å leve kan svikte når belastningene akkumuleres med isolasjon og redsel i denne unntakstilstanden, fordi du allerede bærer på så mye av det vonde, uforståelige og uforutsigbare. Kjenner du at viljen svikter og tankene blir mørke:
– Du står ikke alene selv om vi nå skal praktisere avstand. Ta kontakt med behandler.

Forsvar og aggresjon

Vi vet at når vi opplever fare eller trusler, så vil kroppen mobilisere ett forsvar basert på våre erfaringer og utgangspunkt. Det er umulig å reagere feil. Du kan kjenne på kampforsvar og oppleve aggresjon og frustrasjon. Du kan kjenne på fluktforsvar og ønske å ikke forholde deg til det som skjer. Du kan kjenne på frysforsvar der du opplever at du tilstivner eller opplever et kollaps der kroppen ikke klarer å bære deg. Alt dette ligger i oss mennesker som forsvar på trussel. Skulle dine reaksjoner eller de du lever med sine reaksjoner bli overveldende eller skremmende: 
– Du står ikke alene selv om vi nå skal praktisere avstand. Ta kontakt med behandler.

Dissosiativt forsvar

Vi vet at jo større belastningen blir, jo mer vil dissosiative forsvar og fenomener iverksettes som beskyttelsestrategier. Om du skulle oppleve uvirkelighetsfølelse, tåkelagte tanker, tid som går uten at du får det med deg, en kropp som føles fremmed, diffus eller utvisket, minn deg på at dette er alt en del av det vi kaller dissosiasjonsforsvaret vårt. Det som er for mye nummes ned og kobles fra vår kontaktflate, så vi skal slippe å forholde oss til det som blir for mye. Men om den dissosiative prosessen er skremmende, og du føler du mister kontroll:
– Du står ikke alene selv om vi nå skal praktisere avstand. Ta kontakt med behandler.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no