Folk uten psykisk lidelse. “Er det et skuespill?”

For en stund siden kom jeg over en artikkel som ble publisert inne på sykepleien.no som refererte til diagnosen DID. Tittelen i seg selv var nok til å gjøre meg provosert. «Dissosiativ identitetsforstyrrelse: Spiller noen skuespill?» Nei, er svaret. Det er heller tvert imot. Hvorfor skulle noen med denne lidelsen drive på med skuespill og late som man er syk bare for å få omsorg eller oppmerksomhet. Ut ifra meg selv har jeg aldri drevet med noen form for skuespill for å få omsorg eller oppmerksomhet. 

Jo, mer jeg leser gjennom artikkelen jo mer rystet og sjokkert blir jeg. Faktisk må jeg lese den i bruddstykker for å få med meg hva som står. Jeg må til og med gå tilbake å lese.  Noe som er en av mine symptomer eller skal jeg si svakheter ved å ha denne diagnosen. Fordi det foregår så mye annet oppe i hodet som tar plass at ting gjerne blir glemt i neste øyeblikk eller rett og slett ikke fester seg godt nok. 

Aldri har jeg opplevd at DID er en diagnose som simuleres. Jeg har selv vært innlagt på 2 traumeenheter, hvor den ene er blitt nedlagt, på begge plassene har jeg aldri opplevd at noen har simulert at de har hatt DID. Faktisk har det aldri falt meg inn å tenke at de jeg har vært innlagt med har simulert bare for å få oppmerksomhet og omsorg for sine psykiske lidelser. Jeg syns det er rart at noen som jobber eller har jobbet i psykiatrien kan få seg til å tro at de som har DID eller andre psykiske lidelser simulerer sine lidelser. Da burde man etter min mening finne seg et helt annet yrke. 

Jeg stiller meg spørsmålstegn til hvordan man vet at pasienter med DID diagnosen eller andre typer dissosiative lidelser simulerer. Er det sånn at man har en slags mal eller en fasit over type symptomer for å kartlegge om en simulerer. For folk med DID diagnosen eller andre typer for dissosiativ lidelse kan opptre helt forskjellig. 

Ifølge artikkelforfatteren er DID den diagnosen som simuleres mest etterfulgt av psykose, PTSD og suicidalitet. Nok en kommer spørsmålstegnet mitt fram og får meg til å undre hva lite artikkelforfatteren vet og generelt psykiatrien generelt. Mang jeg kjenner har DID og noen av de strever med psykoser innimellom og suicidalitet, og har man fått DID diagnosen har man også PTSD som diagnose. Jeg har til og med venner som ikke har DID, men som har andre typer diagnoser hvor psykoser kommer inn i bildet, det ville aldri ha falt meg inn og tro at de har simulert for å få oppmerksomhet eller omsorg. 

En ekte DID-pasient vil både føle skam og kvie seg for å fortelle om sine symptomer. Disse pasientene vil helst ikke promotere at de har diagnosen, og langt mindre blogge om den. Tvert imot vil en ekte DID-pasient gjøre mye for å skjule diagnosen fra omverdenen, samtidig med at skiftene mellom personligheter er subtile, det vil si vanskelige å oppfatte for andre (16). 

Akkurat dette gjør meg oppgitt og frustrert. Hvor i all verden får artikkelforfatteren det til at vi som har promoterer en slik diagnose. Selv blogger jeg om denne diagnosen, ikke for å promotere at jeg har den, men får at andre skal få et innblikk hvordan det er å leve med en slik lidelse og ikke minst for at andre ikke skal føle seg alene. Bloggen min er også en hjelp får andre, da spesielt yngre som nettopp har begynt i traumebehandling. Jeg vil gi disse et håp om at det går an å fortelle om hvordan man har det og at man ikke er alene om sine opplevelser. Så ja, jeg blogger om det. Heller går jeg ikke rundt og sier at jeg har diagnosen. Såpass selvinnsikt har jeg. 

Jeg har selv vært innlagt flere ganger, både på DPS og ved 2 traumeenheter hvor den ene nå er blitt lagt ned. Aldri har jeg blitt skjerma fra noen av de andre av pasientene fordi jeg har DID. Heller har jeg aldri opplevd at noen andre har blitt skjerma på grunn av dette. Jeg forstår ikke viktigheten med dette. Da er det jo sånn vi med denne diagnosen ikke kan være ute blant folk i samfunnet. Får å sette det på spissen. Nei, det blir rett og slett for dumt bokstavelig talt. 

Får meg har det hjulpet og bli vekket når jeg dissosierer eller har flashback, mange ganger kommer jeg meg ikke ut av det på egenhånd, nettopp fordi det kan vare opptil flere timer, dager eller uker. At man ikke skal få pasienten ut av det man er i er for meg uhørt. Selv om jeg har barnedeler trenger de å bli møt med aksept og respekt, og ja kan forstå at det virker rart å skulle snakke til en voksen person som man gjør til et barn. Igjen trenger disse barnedelene annerkjennelse på at de er der og at de blir sett. Heldigvis har jeg blitt vekket tilbake både under innlegger og i terapirom når jeg dissosiert og under flashback. Får meg har det vært veldig viktig, fordi jeg har blitt så fanget at jeg ikke har klart å røre meg. Mine symptomer blir ikke forverret når jeg er i et terapirommet eller ved en innleggelse. Faktisk er jeg en som skjuler hva jeg trenger og har behov for. Jeg vil ikke være til bry eller ta opp tid. Det skal veldig mye til før jeg ytrer behov for hva jeg trenger. Heller klarer jeg ikke å ytre behov når noen spør om hva jeg trenger. Selv om jeg har behov så klarer jeg ikke å gjøre rede for hva jeg har behov for. Fordi å sette ord på behov er så innviklet og komplisert. 

Tror jeg velger å avslutte her, og ta hensyn til meg selv. Får dette har vært ganske krevende og utmattende å skrive om. 

2 Comments

  1. LisA
    22. august 2020

    Knallbra jobba 👏🏻👏🏻 Stolt av deg ❤️

    Svar
    1. kinesunderligeverden
      26. august 2020

      Aww <3 Takk, vennen <3

      Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no