Et personlig innlegg

Redselen og kvalmen vokser alt for fort. Det jeg nå skal skrive er så personlig og så vanskelig for meg at jeg ikke en gang vet om jeg klarer å poste dette innlegget. Jeg vet ikke en gang om jeg greier å skrive, tiltross for at jeg har skrevet om det tidligere, men da har jeg ikke nevnt med konkrete ord hva det har dreid seg om. Mer eller mindre gått rundt grøten. Nå har jeg tenkt å være ærlig. Fordi jeg tror det er viktig at flere får vite hvordan psykiatrien opptrår i enkelte situasjoner. Hvor forbanna jeg har vært på meg selv, men at jeg heller skulle ha vært sint på psykiatrien som gjorde en så uendelig stor feil. En feil som fikk konsekvenser for behandlingen min og fortsatt for konsekvenser for behandlingen jeg har krav på i dag. Noe som igjen fører til at jeg nok en gang skylder alt på meg selv. Når ikke en gang feilen ligger hos meg.

På høsten 2014 fikk jeg fjernet pu-diagnosen etter mange år. Det skulle 3 dager med testing til og resultatet var at jeg ikke kom under den diagnosen og ALDRI skulle ha vært plassert der i utgangspunktet. Jeg hadde en gjennomsnittlig normal IQ.

Så hvorfor hadde jeg fått pu-diagnosen i utgangspunktet. Da jeg først kom inn i psykiatrien så sa jeg ganske lite. Så si all kommunikasjon gikk på ja, nei, vet ikke, risting på hodet, nikke på hodet og trekke på skuldrene. Samt jeg gjorde det dårlig på tester. Det er kanskje ikke så rart, når en redd og har angst. Etter en stund ble det også oppdaget at jeg hadde ADHD uten den hyperaktive delen. Jeg begynte på medisiner for det og begynte å prate. En magisk dør hadde åpnet seg. Å svare ja, nei eller vet ikke, var ikke lenger en del av repertoaret, selv om det fortatt var en del av det. Fordi det var så innebygd. Men jeg pratet mer. Kunne si hva jeg mente. Likevel ble pu-diagnosen stående.

Og den ble stående. Ingen i psykiatrien ga tegn til å ville få den fjernet enda alle var sjokkerte at jeg hadde fått en slik diagnose. Så diagnosen ble stående i mange år, noe som gjorde at jeg ikke var behandlingsdyktig for poliklinisk behandling. Det var ikke før høsten 2014 at noen endelig satte foten ned og tok tak i for å få diagnosen fjernet. Jeg er den personen evig takknemlig. Får kort tid etter fikk jeg poliklinisk behandling ved traumepoliknikken hvor jeg da gikk i 2 ½ år.

Men…. etter 2 ½ år som poliklinisk pasient skulle behandler slutte og jeg fikk heller ikke videre behandling ved traumepoliknikken på grunn av manglende framgang. 1 år senere søkte jeg meg inn på nytt, hvor jeg da fikk avslag med beskjed om at jeg hadde fått nok behandling og at jeg heller ikke hadde nyttiggjort meg av behandlingen som jeg hadde fått tidligere, samt jeg ikke hadde hatt bedring.

I flere år fikk jeg avslag på grunn av min tidligere pu-diagnose og nå har jeg fått nok behandling plutselig? Jeg forstår det ikke. Nei, jeg har ikke fått den behandlingen jeg har hatt krav på. Altså jeg har vært innlagt på traumeopphold. Hvor jeg da har visst 100 ganger så mye bedring enn hva jeg har gjort på mine innleggelser på dps døgn. Men fordi jeg har strevd veldig i ettertid så regnes ikke det som bedring. Er i alle fall det jeg føler.

Jeg er en person som trenger tid på å bli trygg. Noe mange av de som jobber i psykiatrien ikke helt forstår. Det jeg sitter med er at de har en forventing om at man skal åpne seg opp fra dag en av. Jo desto fortere du åpner deg jo bedre er det. Faktisk vet jeg ikke hvor mange ganger jeg har fortalt til de som jobber i psykiatrien at vi som kommer dit er så forskjellig.

Igjen har jeg søkt om poliklinisk behandling, men jeg tør ikke å ha de store forhåpningene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no