25 dager siden jeg flyttet inn!

25 dager er gått siden jeg flyttet inn i leiligheten, min egen leilighet. 25 dager siden jeg flyttet fra en leilighet med tilknytting til personale. For 25 dager siden var et 10 år kapittel over. Et kapittel som kom fortere enn jeg hadde forventet. Jeg hadde ikke forventet å starte på denne epoken i livet riktig helt enda. Faktisk så jeg får meg å starte om noen år. Så feil kunne jeg altså ta. Fra den dagen jeg fikk vite at flytting ble et faktum, skapte det et slags kaos på innsiden. Ikke fordi jeg var redd for å flytte, mer det at jeg ikke ante hva det ville si å leve et tilstrekkelig normalt. Det å bo i leilighet tilknyttet med personale det gjør noe med deg. Selv om jeg ikke har vært så avhengig av personalet er det likevel en overgang å flytte over fra en leilighet hvor personalet var tilgjengelig hele døgnet. Jeg hadde min besøkstid, en tid som var satt av til meg. Utover det måte jeg selv ta kontakt. Noe jeg sleit veldig med. Ville ikke være til bry, skulle greie meg selv og det gjorde jeg som regel. Fordi jeg lærte tidlig å ta vare på meg selv og dessverre kanskje alt for fort også. 

Valget om å velge å kjøpe egen leilighet falt egentlig ganske lett. Å kjøpe sitt eget har vært en drøm jeg hadde gått med lenge. Noe jeg hadde jobbet etter. Jeg så bare ikke for meg at det skulle skje i år. Så heller ikke for meg at jeg skulle se etter leilighet. Allerede i februar begynte jeg se på leiligheter i den bydelen jeg ønsket å bo i. På dette tidspunktet visste jeg heller ikke hva som kom til å skje videre. Føniksordengullfisken var helt sikker i sin sak, jeg kom til å få startlån til å kjøpe mitt eget. Hele tiden lurte jeg på hvordan hun kunne være så sikker på om jeg kom til. få lån. Søknad ble sendt inn og etter en stund ble den innvilget. Da kunne jakten på leilighet starte. 

Valget av leilighet falt egentlig ganske fort, jo det skal sies at jeg brukte en del tid på finn.no og diverse eiendomsmegler sider på jakt etter leiligheten jeg nå sitter og skribler fra. Faktisk måte jeg ta et ganske raskt valg av å finne meg et sted å bo ettersom jeg leiligheten jeg leide på det tidspunktet var fult av mugg etter en vannlekkasje i julen 2019. Ergo hastet det å finne et nytt sted å bo. 

April startet jakten for fult etter å finne seg et nytt sted å bo. Etter mitt eget. Mitt eget hjem. Ikke et hjem hvor jeg leier, et hjem som er mitt. Jeg visste hvilke side av byen jeg ville bo, derfra var det å finne noe som kunne egne seg i forhold til prisklasse. Fant en leilighet jeg likte og dro på visning sammen med pappa. Likte leiligheten med en gang. Dagen etter visningen la jeg inn bud og budet gikk rett inn. Aldri så jeg får meg at budet skulle gå rett inn og at jeg slapp og stå i budrunder. Flyttedato ble satt. 

Heldigvis hadde jeg så vidt begynt å pakke før jeg i det hele tatt visste om jeg i det hele tatt kom til å få leilighet. Føniksordengullfisken var så sikker på at jeg kom til å få kjøpt meg leilighet. Jammen hadde hun rett. Oppi alt flyttekaoset klarte jeg å dra på meg prolaps i ryggen. Jeg klarte da ikke å gjøre så mye, og fikk heller ikke lov av fysiotanten å gjøre så mye. Likevel endte jeg med å gå på autopilot. Noe fysiotanten mistenkte at jeg gjorde, før jeg selv greide å innse det selv. Å ta imot hjelp er noe jeg ikke liker, men på grunn av prolapsen måte jeg ta imot hjelp. Selvsagt hjalp jeg til der fikk til og jeg gjorde vel også mer enn hva jeg skulle. Greide rett og slett ikke sitte å se på at andre gjorde meste av jobben. Til tross for at jeg hadde fått streng beskjed om å gjøre minst mulig med tanke på prolapsen. 

25 dager senere i en leilighet som er min hvor jeg sitter på store søster sin gamle seng, fordi jeg enda ikke har fått meg sofa. Men i løpet av uka blir det sofa og da kan jeg endelig flytte inn på soverommet. Etter 10 år kan jeg endelig begynne å bruke soverom igjen. Noe som kommer til å bli helt himmelsk. 

Å skulle skrive ut fra en dissosiativ hukommelse er ikke bare enkelt og lett. Faktisk er det ofte klin umulig. Uten de små tekstene fra instagram og facebook ville jeg aldri klart å skrive det her. Mulig er det et tegn at jeg virkelig burde prioriterer skriving mer enn det jeg har gjort de siste årene. Får er det noe jeg elsker så er det å skrive. Det har vært min flukt metode. Jeg må bare finne tilbake til skrivegleden igjen. 

Tror dette holder får nå, er en stund siden jeg har skrevet og merker at jeg er sliten. Kanskje har jeg fått smaken på å skrive igjen. Håper i alle fall det.  

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no