Struktur i hverdagen

Prøver alt jeg kan får å ikke tenke på den tiden av året som jeg har det aller tyngst. Den tiden av året hvor mange gleder seg til, er den tiden av året jeg gruer meg aller mest til. Etter min egen plan skulle jeg ha vært ferdig med julegavene for lengst. Allerede i august, senest i september. Slik ble det ikke. Har ikke kommet lengre enn til planleggingsfasen. Jeg må tenke at det er bedre enn ingenting. Målet nå er å være ferdig med de fleste av julegavene innen november tikker mot slutten.

Som jeg skrev i et tidligere innlegg prøver jeg å få mer struktur ut av dagene mine. Skal innrømme at det ikke er så lett å få det til alltid. Gjennom uka har jeg faste konkrete ting nesten hver dag. Selv om jeg har faste ting så si hver dag, hender det ofte at avtalene blir flyttet på. Men sånn er det jo. For meg er det viktig å ha små faste holdepunkter i hverdagen.

Samtale med primær her hvor jeg bor på mandager. Husarbeidssysler med bistand av personal, som oftest velger jeg bort denne. Gåtur med et bestemt personal, dette er nytt og ikke helt kommet i gang. Torsdag har jeg time til fysiotanten, verdens beste psykomotoriske fysioterapeut i mine øyner så klart.

Bildet er lånt fra Pixybay 

Dette var noen av mine faste holdepunkter i løpet av uka. Nå har jeg heller ikke tatt med alt, men dette er noe av det som er fast i løpet en uke.

Merker jeg skjemmes litt av å skrive om det, men har jeg egentlig behov for å skjemmes. Skal jeg skjemmes over at jeg har behov for hjelp selv om jeg bor i egen bolig som er tilknyttet personale.

Dette er ikke noe jeg har snakket så mye om. I alle fall ikke i blogg sammenheng. Fordi jeg nettopp er redd for å bli dømt. Men det er jo farlig å få hjelp. Nei, det faktisk ikke farlig. Alle behøver hjelp en eller annen gang i løpet av livet. Dessuten er planen klar, en dag skal jeg flytte over i min egen leilighet. Som jeg eier. Det er et mål jeg har og alltid har hatt. Nå er målet nærere enn noen gang tidligere.

Folk legger merke til forandringen.

Forrige uke fikk jeg nok av hvordan bokhylla mi så ut. Rotete. Kaotisk Uorganisert. I flere dager, uker, måneder hadde jeg sett på dette uendelige rotet uten at jeg hadde gjort noe med det. Hadde bare blitt ved tanken at jeg tar det senere og at jeg ikke orker nå. Forrige uke gikk jeg løs på bokhylla. Ryddet og ordnet. Fjernet det som ikke passet inn. Kastet det som skulle kastet. Vasket og organiserte slik jeg ville ha det. Planen videre er å skaffe noen grønne planter å ha øverst oppe på bokhylla.

I flere år har jeg forsømt leiligheten og i lengre tid har jeg hatt planer om å få den i orden. Satt meg frister om at nå skal leiligheten være i orden. Hver gang har jeg ikke nådd fristen. Nå derimot ser det ut som jeg er i ferd med å nå fristen jeg har satt meg. Leiligheten har aldri sett bedre ut. Selvsagt gjenstår det en del før jeg er i mål, men i forhold til hvordan det så ut tidligere er det blitt mye bedre. Folk legger merke til forandringen jeg har fått til med leiligheten i løpet av kort tid. Noe som betyr ekstremt mye.

En aldri så liten oppdatering

Da er vi i oktober dere. Det er en stund siden jeg har skrevet nå. På bloggen og for meg selv. Har postet litt bilder og tekst på instagram. Bare ikke gått i dybden på ting. Fordi jeg ikke har fått det til. Blitt totalt stopp hver gang jeg har prøvd å sette meg ned for å forfatte noe. Kanskje i dag er dagen for at jeg skal greie å skrive noe ned. Om det blir bare litt, ja da har jeg i alle fall klart det. Min første umiddelbare tanke er at det ikke er bra nok. Fordi, jeg burde utdype og formidle noe bedre. Så går jeg enda mer inn i meg selv og virkelig kjenner etter at dette er det jeg klarer å få til akkurat nå. På forhånd må jeg bare beklage hvis dette blir noe rotet. Hodet mitt er noe kaotisk om dagen. I alle fall lover jeg å prøve så godt jeg kan. Føler jeg gjentar meg selv på akkurat dette her. På skrivingen altså.

En ganske lang periode, tror det er over en 2 års periode. Kanskje lenger hvor jeg har vært ganske isolert. Knapt turt å gå ut av leiligheten, fordi angsten har blitt for overveldet å takle. Selvsagt har jeg kommet meg ut, dessverre ikke så ofte som jeg skulle ønske. Jeg har mistet mye ved å være isolert i over 2 år. Selv om jeg har vært isolert store deler av en 2 års periode har jeg greid å ”leve”. Av og til har jeg kommet meg ut av leiligheten. Noe som har krevd en god del av meg i ettertid, men jeg har klart å komme meg ut. Bare ikke så ofte som jeg skulle ønske. Tiltross for isolasjonen som har vart i over 2 år, og som jeg fortsatt befinner meg i. Noe jeg ikke vil være i, men som jeg på en måte har grodd fast i. Fordi jeg har vært i denne situasjonen så lenge at det har blitt en del av hverdagen. Enten jeg vil det eller ikke. Hver dag er en kamp og denne kampen skal jeg vinne. Jeg er sta sånn. Selv hvor lang tid det tar.

Hva har skjedd siden forrige gang egentlig? Har det skjedd noe i det hele tatt. Jo, selvsagt har det skjedd noe. Det skjer jo noe hver dag. Kanskje ikke de alt for store tingene. Som kloke mennesker i livet mitt sier; ”det er ikke de store tingene som betyr noe, men de små tingene i hverdagen”. Ting jeg kan nevene av ting som har skjedd den siste tiden er blant annet noen kafébesøk alene og gode venner, gåtur i nærområdet og langs ved Bakklandet sammen med besti og ikke minst våre ettermiddager med latter og prat som jeg virkelig setter pris på. Tiden jeg tilbringer med min skribentvenn på kafé i stillhet når vi begge blir tankefulle. Får den tiden jeg har fått med lille søs den siste tiden. Selv om det ikke er så ofte, setter jeg pris på hvert eneste sekund. Takk til dere alle som er med på å berike livet mitt til det bedre.

Faktisk føler jeg det ikke har skjedd så mye siden sist jeg skriblet et innlegg. Føler at jeg står på stedet hvil, at jeg ikke har rykket meg av flekken. Får knapt 1 måned siden var det samarbeidsmøte, hvor jeg fikk enormt mye skryt for framgangen jeg hadde hatt det siste året, faktisk bare de siste par årene. Selv om framgangen ikke var merkbar så var det likevel en framgang. Blant annet at jeg greide å sette mer ord på ting jeg ikke våget å sette ord på tidligere. Som hvor jeg hadde vondt, kroppslig. Om det så var på tekstmelding til fysiotanten etter en time eller i forkant av en time. Også at jeg visste mer frustrasjon og sa fra om når ting ikke var greit. På fysiotanten og L var henrykt. Begge ville ha mer av dette. L, hadde ventet på dette i flere år. Det har ikke vært lett for meg å skulle si i fra og sette grenser for meg selv. Å skulle si fra har vært svært vanskelig med tanke på at det ikke var lov i barndommen. Nå som jeg er voksen er det fortsatt vanskelig fordi det sitter godt igjen fra den tiden jeg ikke fikk lov til å si fra. Dette er noe jeg har øvd på i behandling både hos fysiotanten og i tidligere behandling (traumebehandling), og av hjelp av andre som har og er i samme situasjon.

I helga ser jeg fram til å gå tur sammen med besti. Gleder meg sånn til å se henne igjen. Kan nesen ikke vente. Ellers skal jeg lade opp til en nokså full uke. Får å få en slags struktur på uka og dagene har jeg noe så si hver dag. Selv om det ikke er de store tingene så er det akkurat passe. For jeg vet at blir det for mye, så går jeg på en enorm smell. Ergo er ”hvile” mellom slagene veldig viktig. Noe jeg dessverre ikke er så god på.

Ja, så har jeg farget håret. Lilla! Aner ikke hvor mange år jeg har tenkt på det. Ble bare med tanken, helt til for noen uker siden hvor jeg bestilte hårfarge. Siden er ganske mørk ble jeg rådet til å kjøpe bleiking i tillegg. Gikk en tid før jeg fikk summet meg til det. Da jeg endelig gjorde det, var det ikke mange dagene før håret ble både bleket og farget. Er så glad for at besti ville hjelpe meg og jeg er super fornøyd med resultatet.

Da har jeg fått oppdatert litt i alle fall. Jeg skal forsøke å poste litt oftere. Nå må jeg gi meg for denne gangen. Husmor syslene venter…

Evig puslespill

Et puslespill hvor bitene er spett i alle retninger. Ingen hører hjemme noen steder. Noen av bitene er diffuse og uklare, mens andre er igjen dekket av fargeklatter. Fargeklatter av farger og fargeklatter av gråtoner. Det vil bli en reise hvor bitene i puslespillet mangler og skal samles sammen. Tanken skremmer meg noe fryktelig. Likevel må bitene letes opp og settes på plass.

Jeg er store deler av tiden på leting etter dem gjemte brikkene.

Brikkene som slår meg ut i redsel og inn dissosiasjon-univers.

Jeg er ikke vant til å gå å lete opp glemte brikker sammen med noen, og når det skjer så blir jeg svært usikker. Redd for brikkene som plopper opp. Da jeg ble fortalt at jeg ikke behøvde å gå alene og lete dem opp ble jeg svært så redd. For det er jo det jeg gjør.  Jeg er også livredd for hva brikkene inneholder og gjør jeg alt for å skyve innholdet i puslespillet unna. Jeg bruker så mye krefter på å skyve unna alt det brikkene inneholder. Og skulle ta tak i hva dem inneholder gjør så vondt at jeg går inn i dissosiasjons-univers.

At det blir mindre skummelt å møte brikkene sammen med noen er for meg helt fjernt og uvirkelig. Jeg blir fortalt at det ikke er farlig å møte det brikkene inneholder sammen med noen. Det blir mindre skummelt vist nok da men likevel er det så forbaska skummelt å skulle se og dele hva brikkene i puslespillet inneholder.

Vandrer rundt alene etter brikkene i et evig mørke som ingen ende tar. For hver brikke blir jeg mer usikker. Usikker på min eget liv. Om jeg virkelig har opplevd det brikkene forteller eller om det hele er en fiks idé som hodet forteller. En livlig fantasi. Får kanskje er det jeg nettopp har. En stor fantasi! Hele  meg er så usikker…

Et farvann av dissosiativt preg hvor jeg sliter med å holde meg tilstede her og nå. Jeg befinner meg alt for mye i fortidenskammer og lite i den virkelige verden. Selv når jeg er i den virkelige verden så blir jeg utrolig sliten, fordi jeg bruker så enorme krefter på å holde meg tilstede. Det gjør regelrett vondt å være i den virkelige verden fordi jeg gjør alt for og ikke havne i fortidenskammer.

Jeg liker ikke å være så dissosiert som jeg er, men jeg er enda reddere for å være tilstede og skulle kjenne på ting. Kjenne på følelser og tanker, som spesielt er knyttet til fortidenskammer.

Jeg er på et helt annet sted enn hva jeg har vært tidligere. Noe som sliter meg veldig ut. Jeg mer nære ting denne gangen og det gjør at jeg ofte forsvinner inn dyp dissosiering og ender ofte i kraftig switching. Og jeg blir fanget i noe jeg ikke vil være fanget i. Jeg har aldri vært så sliten i hele mitt liv noen gang.

I løpet av dem siste ukene har jeg berørt noen av brikkene som har vært gjemt i fortidenskammer.  Noen av dem har kommet flyvende i høy hastighet gjennom luften. Og jeg klarer ikke stoppe dem fra og komme susende.

Jeg var ikke gamle jenta

Da jeg vokste opp som barn ble jeg vitne til at mamma ble utsatt for vold. Vold av ulike slag. Seksuelt. Psykisk. Fysisk.

 Jeg var ikke gamle jenta første gangen ordene haglet. Ordene kom først. Ord som jeg har fortrengt, men som i den siste tiden har kommet fram igjen. Ord som gjorde meg så redd at jeg gjemte meg under dyna med dukken min.  De var fulle av hat og sinne! 

Ordene ble senere omgjort til slag og spark. Ikke så jeg hva som foregikk. Likevel hørte jeg slagene slå. Jeg gjemte meg da også under dyna. Stille og turte ikke å lage en lyd. Redd for å bli oppdaget at jeg satt der under dynen og lyttet. Jeg hørte høye sinte rop og sår gråt. Fort ble gråten borte. Slagene haglet mer om gråten ble hørt.

På et tidspunkt gikk jeg ut av rommet. Jeg var ikke mer enn 4-5 år. Jeg ble oppdaget og ble jaget i sengs med en gang. Dagene etterpå fikk jeg gaver fordi jeg hadde vært så snill og gått tilbake på rommet. Så snudde alt.. Jeg måte straffes. Fordi jeg hadde vært ulydig og kommet opp og forstyrret.

Jeg var ikke lenger bare en tilskuer, men ble selv med på en brutal og grotesk lek. 

 

Kompleks PTSD krever tid og ressurser

Psykologtidsskrift skriver i en artikkel at behandling av kompleks PTSD krever tid og ressurser. Videre innledningsvis i artikkelen nevnes det at dem er klar over hva gjentatte krenkelser fra de nærmeste gjør med et menneske. Samtidig er de klar over hva som skal til for at det skjer bedring. De skriver også at behandlingstilbudet ikke reflekter fagtilbudet.

Ja, det krever tid og ressurser for denne pasientgruppen. Mange som har andre diagnoser i tillegg til kompleks PTSD. Noe som vil gjøre behandlingsprosessen lengere og mer omfattende. Dessverre utgjøres det store forskjeller blant denne pasientgruppen. Noen får få timer med behandling kanskje opptil 12 timer, mens andre igjen får opptil 10 år eller mer i behandling. Innenfor dette har tidsrommet har du også de som kommer i mellom alt dette, men også dem som gis opp. De som ikke får videre tilbud. De som blir ansett som vanskelige i forhold til behandling. Da lurer jeg på hvis fagfeltet mener hva som skal til for at det skjer bedring hvorfor gir dem da opp denne prosentdelen. Er det fordi dem ikke orker å kjempe sammen med pasient? Er det å finne andre måter å jobbe på ikke en mulighet? Vil det å tenke utenfor boksen være en umulighet når en står fast i behandlingsforløpet? Skal en jobbe med traumepasienter så må man være villig til å tenke utenfor boksen og se bort i fra fagbøkene og ikke minst hva forsinkingen sier. Det som funker på en pasient funker ikke på den andre. Hver pasient er ulike og trenger hver sin tilnærming i behandlingen.

20 random fakta om meg

Må minst drikke en iskaffe hver dag.

Da jeg var liten klippet jeg tungebåndet fordi det var for tykt/stramt.

Har stammet siden jeg var rundt 10 år. Nå kommer stammingen kun fram når jeg er nervøs.

Helt siden 2013 har jeg hatt mobilen på lydløs. De få gangene jeg har lyden på er når jeg venter en viktig telefon.

Egentlig bruker jeg briller, siden jeg er nærsynt, men brillene har jeg ikke brukt på noen år nå.

Favoritt teen er lakris te fra Yogi Tea.

På grunn av svært høy angst har jeg knapt vært utenfor leiligheten de siste par årene. Dette er noe jeg jobber med iherdig med for å bryte.

Var en av dem som aldri skulle samle på mummikopper og nå er jeg selv en ivrig samler.

Har en svakhet for notatbøker. I det siste har jeg vært bevisst på å ikke kjøpe noen flere.

En morgen når jeg skulle lage matpakke til meg og store søsteren min, greide jeg å skjære tommelen på brødskjæremaskina. Våget ikke å vekke mamma og jeg gikk på skolen med blodig tommel. Tommelen har ingen synlige skader etter hendelsen. Jeg husker ikke hva som skjedde videre.

Av en merkelig grunn blir jeg trigget av knotteball. Spesielt om den er under foten. Jeg begynner å dissosierer.

Har spilt klarinett i korps.

Tror jeg har bortimot over 150 kopper. Regnet med mummikoppene.

Sover enten inntil veggen eller på ryggen.

De 10 siste årene har jeg bodd i en såkalt psykiatri bolig. Altså jeg har min egen leilighet og personalet i nærheten. Dette er noe jeg kan skrive mer om hvis det er av interesse.

Går ofte med forskjellige sokker. Som regel har jeg switchet når det skjer.

Favoritt fortellingene mine er; “Hvem skal trøste knøttet” og “Det usynlige barnet” 

Er det noe jeg liker så er det å gå på kafé, men om det fort blir for mange folk og høyt støynivå, fører det ofte til at jeg forlater kaféen før jeg hadde tenkt.

Elsker å ta bilder, men i løpet av de siste årene har speilrefleksen mer eller mindre ligget i fotoveska og samlet støv.

Lilla er absolutt favoritt fargen.

Gammel e-post

Slik kunne en mail mellom meg og min tidligere psykolog se ut. Jeg har fått lov til å dele mine egne e-poster til henne og noen av hennes utsagn. 

Forvirret 

“Jeg forsøker å ikke lytte til de destruktive delene. Men hvordan skal jeg greie å la være når dem roper hele tiden. Stadig dukker det opp skrevne ark med forskjellige typer skrift rundt omkring som jeg ikke husker å ha skrevet. Hele meg vil rope, men lyden kommer ikke ut. Akkurat nå gjelder det å holde seg til stede. Mye av tiden forsvinner. Tårene triller.

Du jobbar hardt Kine! Det er mykje inni deg som du helst ikkje vil ha der. Det er tungt å prøva stenga alt ute. Det trengjer seg på. Og ja, prøv og hald deg til stades i her og no, men om du klarer er det også fint om du gir litt anerkjennelse til at det smertefulle også er ein del av deg. Uff, no skriv eg vel ting som er svært vanskeleg for deg å lesa og ta i mot. Eg synest uansett du er tapper!

Ja, det var tungt for meg å lese og ikke minst ta imot det du skrev. Men samtidig trengte jeg det også. Tror jeg i alle fall. Anerkjennelse er noe jeg ikke er så god på. Jeg er ikke god på det i hele tatt”. 

Et snørete hei

Blitt en stund siden sist og jeg starter mai med å være kraftig forkjølet. Heldigvis er jeg ikke forkjølet ofte, men igjen når jeg først blir rammet av forkjølelse etc. så sitter det gjerne i en god stund. Noe jeg ikke håper er tilfelle denne gangen her.

Å være fysisk syk er en stor trigger og som fører til en del vonde minner fra barndommen. Mulig svaret ligger et sted i at jeg ofte måte spille syk da jeg var barn under overgrepene jeg ble utsatt for. Sine vennlig leker som overgriper kalte dem.

Blir dessverre et kort innlegg fra meg denne gangen. Formen må pleies selv om det ikke er så lett å ta vare på seg selv.

PS: Om det er noe du vil at jeg skal skrive om i forhold til dissosiativ lidelse eller om meg selv eller om det er noe annet du vil jeg skal skrive om, så er det bare å legge igjen en kommentar i kommentarfeltet eller legge igjen en beskjed til meg på bloggen sin facebook side.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no