25 dager siden jeg flyttet inn!

25 dager er gått siden jeg flyttet inn i leiligheten, min egen leilighet. 25 dager siden jeg flyttet fra en leilighet med tilknytting til personale. For 25 dager siden var et 10 år kapittel over. Et kapittel som kom fortere enn jeg hadde forventet. Jeg hadde ikke forventet å starte på denne epoken i livet riktig helt enda. Faktisk så jeg får meg å starte om noen år. Så feil kunne jeg altså ta. Fra den dagen jeg fikk vite at flytting ble et faktum, skapte det et slags kaos på innsiden. Ikke fordi jeg var redd for å flytte, mer det at jeg ikke ante hva det ville si å leve et tilstrekkelig normalt. Det å bo i leilighet tilknyttet med personale det gjør noe med deg. Selv om jeg ikke har vært så avhengig av personalet er det likevel en overgang å flytte over fra en leilighet hvor personalet var tilgjengelig hele døgnet. Jeg hadde min besøkstid, en tid som var satt av til meg. Utover det måte jeg selv ta kontakt. Noe jeg sleit veldig med. Ville ikke være til bry, skulle greie meg selv og det gjorde jeg som regel. Fordi jeg lærte tidlig å ta vare på meg selv og dessverre kanskje alt for fort også. 

Valget om å velge å kjøpe egen leilighet falt egentlig ganske lett. Å kjøpe sitt eget har vært en drøm jeg hadde gått med lenge. Noe jeg hadde jobbet etter. Jeg så bare ikke for meg at det skulle skje i år. Så heller ikke for meg at jeg skulle se etter leilighet. Allerede i februar begynte jeg se på leiligheter i den bydelen jeg ønsket å bo i. På dette tidspunktet visste jeg heller ikke hva som kom til å skje videre. Føniksordengullfisken var helt sikker i sin sak, jeg kom til å få startlån til å kjøpe mitt eget. Hele tiden lurte jeg på hvordan hun kunne være så sikker på om jeg kom til. få lån. Søknad ble sendt inn og etter en stund ble den innvilget. Da kunne jakten på leilighet starte. 

Valget av leilighet falt egentlig ganske fort, jo det skal sies at jeg brukte en del tid på finn.no og diverse eiendomsmegler sider på jakt etter leiligheten jeg nå sitter og skribler fra. Faktisk måte jeg ta et ganske raskt valg av å finne meg et sted å bo ettersom jeg leiligheten jeg leide på det tidspunktet var fult av mugg etter en vannlekkasje i julen 2019. Ergo hastet det å finne et nytt sted å bo. 

April startet jakten for fult etter å finne seg et nytt sted å bo. Etter mitt eget. Mitt eget hjem. Ikke et hjem hvor jeg leier, et hjem som er mitt. Jeg visste hvilke side av byen jeg ville bo, derfra var det å finne noe som kunne egne seg i forhold til prisklasse. Fant en leilighet jeg likte og dro på visning sammen med pappa. Likte leiligheten med en gang. Dagen etter visningen la jeg inn bud og budet gikk rett inn. Aldri så jeg får meg at budet skulle gå rett inn og at jeg slapp og stå i budrunder. Flyttedato ble satt. 

Heldigvis hadde jeg så vidt begynt å pakke før jeg i det hele tatt visste om jeg i det hele tatt kom til å få leilighet. Føniksordengullfisken var så sikker på at jeg kom til å få kjøpt meg leilighet. Jammen hadde hun rett. Oppi alt flyttekaoset klarte jeg å dra på meg prolaps i ryggen. Jeg klarte da ikke å gjøre så mye, og fikk heller ikke lov av fysiotanten å gjøre så mye. Likevel endte jeg med å gå på autopilot. Noe fysiotanten mistenkte at jeg gjorde, før jeg selv greide å innse det selv. Å ta imot hjelp er noe jeg ikke liker, men på grunn av prolapsen måte jeg ta imot hjelp. Selvsagt hjalp jeg til der fikk til og jeg gjorde vel også mer enn hva jeg skulle. Greide rett og slett ikke sitte å se på at andre gjorde meste av jobben. Til tross for at jeg hadde fått streng beskjed om å gjøre minst mulig med tanke på prolapsen. 

25 dager senere i en leilighet som er min hvor jeg sitter på store søster sin gamle seng, fordi jeg enda ikke har fått meg sofa. Men i løpet av uka blir det sofa og da kan jeg endelig flytte inn på soverommet. Etter 10 år kan jeg endelig begynne å bruke soverom igjen. Noe som kommer til å bli helt himmelsk. 

Å skulle skrive ut fra en dissosiativ hukommelse er ikke bare enkelt og lett. Faktisk er det ofte klin umulig. Uten de små tekstene fra instagram og facebook ville jeg aldri klart å skrive det her. Mulig er det et tegn at jeg virkelig burde prioriterer skriving mer enn det jeg har gjort de siste årene. Får er det noe jeg elsker så er det å skrive. Det har vært min flukt metode. Jeg må bare finne tilbake til skrivegleden igjen. 

Tror dette holder får nå, er en stund siden jeg har skrevet og merker at jeg er sliten. Kanskje har jeg fått smaken på å skrive igjen. Håper i alle fall det.  

 

 

Flyttekaos – del 2

Flytteesker står rundt omkring i leiligheten. Med et har flyttingen blitt mer realistisk. Jeg skal virkelig flytte. Det er synlig rundt omkring i leiligheten. Rot over alt. Noe som hører til når man driver og pakker ned en leilighet. Ting skal sorteres ulike kategorier, hva som eventuelt skal beholdes, hva som bør kastes, hva som kan gis bort eller selges. 

Planen er å pakke store deler av påsken. Virkelig pakke, men fram til nå har pakkingen gått svært langsomt Selv om jeg har fått pakket noe, er jeg langt fra fornøyd med egen innsats. Jo, jeg vet jeg burde være fornøyd med det jeg har klart å pakke ned. Likevel burde jeg ha greid så inderlig mye mer. 

I dag håper jeg å få pakket litt mer. Om det så bare blir å pakke ned bøkene i bokhylla, samtidig som jeg hører på podkasten, Kvinneguidens venner. Som jeg har hørt på siden slutten av mars. Totalt hekta kan man si. I tillegg skal jeg få vasket en maskin med klær. Lage meg en god påskebrunsj. Ta oppvasken på kjøkken. Få tatt en etterlengtet dusj.

Annerledes behandlingstime(r) framover

I disse dager er behandlingen blitt forandret. Fra og møte opp på et kontor til å sitte hjemme med mobil, mac eller pc. Min behandlingssituasjon er blitt en annen. Hvor jeg sitter hjemme foran mac’en med øretelefoner og fysiotanten sitter på kontoret. Noe som egentlig er helt absurd. 

Til nå har vi hatt 3 slike timer. En over telefon og to over videokonsultasjon. I telefonsamtaler er jeg helt håpløs. Hater seriøst å prate i telefon. Vet ikke hva jeg skal si. Kanskje fordi jeg ikke ser vedkommende og ikke vet hvordan personen på andre siden reagerer. Å ha en hel time over telefon kan jeg med hånden på hjertet si var får meg helt jævlig. Stort sett var det fysiotanten som pratet og jeg kom inn med noen få svar. På slutten løsnet det vel litt. Om jeg ikke helt tar feil.  

Da vi prøvde oss på videokonsultasjon for første gang i forrige uke ble jeg overrasket over hvor mye lettere det var enn å prate i telefon. Faktisk gikk det bedre enn forventet. Må innrømme at jeg gruet meg veldig til å prøve ut videokonsultasjon. Prøvde å legge bort gamle minner forbundet med den tiden jeg gikk til logoped. Noe jeg bevisst prøvde på under torsdagen samtale med fysiotanten Jeg tror mye til grunnen til at dette funket så bra er fordi jeg er såpass trygg på fysiotanten. Selv om det var rart å se henne på skjermen på mac’en og ikke sitte rett ovenfor henne inne på kontoret. Vil jeg heller foretrekke å ha videokonsultasjon framfor å ha time over telefon. Jeg fikk mye mer ut av timen. Jeg kunne velge å følge med på fysiotanten eller snu skjermen vekk. 

I den merkelige tiden vi er inne i, har jeg tettere oppfølging av fysiotanten med tanke på det som skjer rundt omkring i samfunnet i forbindelse med karantene og isolasjon som kan være med å trigge ting fra oppveksten. Selv om vi befinner oss i en unntakstilstand her hjemme i Norge og verden over, må traumebehandlingen gå som «normalt» som over hoved mulig med hovedfokuset på tett oppfølging av fokus på relasjonsbygging, redusere utrygghet og bygge tillit. Motvirke effekten av traumer fra oppvekst. 

Nå er det bare å forbedre seg til ukas andre samtale som er i morgen. Jeg skal lese meg gjennom en oppgave som omhandler, «hvordan vi lærer og håndterer følelser». Dessverre er ikke motivasjon på topp for å lese gjennom en tekst på engelsk. Kanskje det hjelper litt med iskaffe. 

Uendelig stille

På kort tid har Norge stoppet opp. Nærmest over natta ble så si alt forandret. Nærmest som ett vindpust. Hvor alt liv gikk fra å være levende til å gå i dvale. Selv underlige hagen sine 22 beboere har mer eller mindre gjemt seg. Noen har gjemt seg mer enn andre, mens andre igjen er mer fremtredende igjen. Min og hverdagen til de 22 som bor i den underlige hagen er ikke veldig forandret nå som det herjer pandemi i dette landet. Jeg har fortsatt problemer med å komme meg ut av leiligheten, slik som jeg hadde før dette startet. Mye av hverdagen er akkurat den samme som før. 

Pixabay 

Likevel er det en forskjell. En forskjell som er så stor at til og med det merkes blant de 22 som bor i den underlige hagen. Jeg har ikke skrevet så mye om de 22 innbyggerne i den underlige hagen. Mye av grunn til det er at jeg selv prøver å bli kjent med hva som befinner seg i denne hagen som er så underlig. For å være ærlig så er jeg livredd. I den situasjon vi nå befinner oss i så er jeg kanskje mer redd. Fordi jeg står ganske så alene. Til tross for at fysiotanten er med på utforskingen av hva som befinner seg i den underlige hagen er jeg på mange måter helt alene. Om 25 dager blir en psykolog med inn i dette virvaret av en underlig verden. Nok en person som skal få ta del i dette uendelige kaoset.

I den underlige hagen nå i disse pandemi tider er at mye av den vanlige hverdagen stopper opp. Selv om jeg riktig nok ikke gjør så mye annet enn tidligere, så merkes det godt likevel. Får alt rundt stopper opp, og når alt stopper opp så trekker flere av de som oppholder seg i den underlige hagen tilbake. Inn i sine huler, bak gresshauger, inne i en lekestue, under en trapp og oppe i et tre. Hvor de er beskyttet fra det som skjer i den store verden utenfor. Så er det delpersoner som følger med på verden der ute. Som på en eller annen måte må sluke til seg alt, men som likevel glemmer hva som foregår, fordi det blir for mye å ta innover seg.  

Forlengelse av isolasjon

Burde jeg ikke bryte isolasjon? Jo, faktisk burde jeg det. Å bryte isolasjon er noe jeg aktivt jobber med. Det er ikke sånn at jeg vil være i isolasjon. For det tærer veldig på psyken. Man blir til slutt redd for å gå ut. Tro meg. Jeg er livredd for å gå ut. Bare så om jeg skal til postkassa eller kaste søpla. Det at Norge mange nå er i karantene i disse dager og jeg forstår veldig godt at det kan være vanskelig for mange å holde seg hjemme. De fleste av oss er ikke vant til å være hjemme hele døgnet omtrent. Fleste har en jobb, går på skole, studerer osv. På fritiden farter vi gjerne med venner, er med på fritidsaktiviteter, trener på treningssenter osv. Da er det kanskje ikke så rart at folk bryter karantenen, nettopp fordi de ikke er vant til å være hjemme så si 24/7. Det tar tid å snu et innlært mønster. 

Selv har jeg strevd med isolasjon i godt og vel 3 år nå. 3 år er ganske lenge. Heldigvis har jeg kommet meg ut enkelte dager, men ikke nok til at isolasjon har blitt brutt helt. Å skulle bryte en isolasjon som har pågått så lenge i disse tider er ganske vanskelig. Mye på grunn av at man helst ikke skal møte noen. Skal man møte noen, bør man minst holde 1 meter avstand til den andre. Selv er jeg var på andre og holder kanskje flere meters avstand til folk. Som regel er det kun de nærmeste som kommer noenlunde inn i intimsonen, men selv der har jeg en grense. 

Har jeg lov til å si at jeg føler meg mindre alene nå som så si hele Norge er i karantene? Vet ikke helt hvordan jeg skal formidle dette, men jeg tror kanskje mange vil kjenne på hvordan det er ikke forlate hjemmet sitt. Kanskje til og med kjenne på hva det eventuelt gjør med psyken. Selvsagt er min treårige tid i isolasjon noe helt annet enn at store deler av Norge er i karantene. Angsten har hindret meg i å forlate leiligheten i snart 3 år, og jeg merker nå at angsten har skutt i været. Litt fordi koronaviruset herjer, men også fordi det er en del usikkerhet rundt hva som skjer framover. 

Ta vare på dere selv i denne tiden.

Jeg har forkortet dette innlegget fra faggruppen for psykomotorisk fysioterapi sin Facebook side, og tatt med det vesentlige jeg mener er viktig for mange som strever psykisk av ulike årsaker. Du finner det opprinnelig innlegget her. Både tekst og bilde er godkjent av fysiotanten.

Sorg og fortvilelse

Vi vet at i livet ditt har du opplevelser og erfaringer som gjør at du idag bærer på sorg og fortvilelse over det som ble dine livserfaringer og har vært med på å forme deg og hvordan du opplever verden. Når Norge nå har unntakstilstand er det forståelig at dette blir ekstra vondt og vanskelig for deg. Er du alene i sorgen og fortvilelsen i hjemmet ditt:
– Du står ikke alene selv om vi nå skal praktisere avstand. Ta kontakt med behandler.

Livskrise og selvmordstanker

Vi vet at viljen til å fortsette å leve kan svikte når belastningene akkumuleres med isolasjon og redsel i denne unntakstilstanden, fordi du allerede bærer på så mye av det vonde, uforståelige og uforutsigbare. Kjenner du at viljen svikter og tankene blir mørke:
– Du står ikke alene selv om vi nå skal praktisere avstand. Ta kontakt med behandler.

Forsvar og aggresjon

Vi vet at når vi opplever fare eller trusler, så vil kroppen mobilisere ett forsvar basert på våre erfaringer og utgangspunkt. Det er umulig å reagere feil. Du kan kjenne på kampforsvar og oppleve aggresjon og frustrasjon. Du kan kjenne på fluktforsvar og ønske å ikke forholde deg til det som skjer. Du kan kjenne på frysforsvar der du opplever at du tilstivner eller opplever et kollaps der kroppen ikke klarer å bære deg. Alt dette ligger i oss mennesker som forsvar på trussel. Skulle dine reaksjoner eller de du lever med sine reaksjoner bli overveldende eller skremmende: 
– Du står ikke alene selv om vi nå skal praktisere avstand. Ta kontakt med behandler.

Dissosiativt forsvar

Vi vet at jo større belastningen blir, jo mer vil dissosiative forsvar og fenomener iverksettes som beskyttelsestrategier. Om du skulle oppleve uvirkelighetsfølelse, tåkelagte tanker, tid som går uten at du får det med deg, en kropp som føles fremmed, diffus eller utvisket, minn deg på at dette er alt en del av det vi kaller dissosiasjonsforsvaret vårt. Det som er for mye nummes ned og kobles fra vår kontaktflate, så vi skal slippe å forholde oss til det som blir for mye. Men om den dissosiative prosessen er skremmende, og du føler du mister kontroll:
– Du står ikke alene selv om vi nå skal praktisere avstand. Ta kontakt med behandler.

Flyttekaos, del 1

Hvor i huleste skal jeg egentlig starte i dette komplette kaoset som jeg står midt oppe i om for tiden. Null snøring for å si bokstavelig. Det er så mye som skjer og jeg har null kontroll.

Begynner å nærme seg 1 måned siden nå hvor jeg fikk beskjed om at personalbasen avvikles her hvor jeg bor. Det er faktisk 1 måned i dag. Rare er at jeg hadde gått i over lang tid, og hatt en uggen følelse om at det lå et eller annet i lufta. De uggene følelsene jeg hadde jeg gått med i lang tid visste seg faktisk å stemme. For jeg hadde vært inne på akkurat dette med at personalbasen skal legges ned.

Tanken begynte å fly og stressnivået mitt fløy i lufta som en raket. Ting gjorde det ikke noe bedre, da jeg fikk vite at leiligheten leier av kommunen er totalt skadet etter at jeg fikk vannlekkasje på juleaften i fjor. Så akkurat nå bor jeg blant muggsopp. Det er ikke akkurat helsemessig å bo sånn, men primær vil at jeg skal bo her så lenge som mulig til personalbasen avvikles og flytter til en annen bydel.

 I over 10 år har jeg bodd i leilighet med tilknytting til personal base 24/7 på grunn av mine psykiske utfordringer i hverdagen. Har vært veldig bevisst på og ikke fortelle om hvordan min nåværende bosituasjon er. Ikke fordi jeg rett og slett ikke vil fortelle, men mer av den grunn at jeg har følt det har vært privat. Men også fordi jeg har vært redd for å bli dømt og sett ned på.

Å bo i en leilighet som er tilknyttet personalbase har sine gode og dårlige sider. For min del har det vært begge deler. Summen av det hele har vært dårligere enn hva det har gjort meg bedre. På tross for at jeg har vokst mye de siste årene og kommet utrolig langt på noen få år, har ikke boforholdene mine vært ideelle nok. Har ikke fått den hjelpen jeg har etterspurt eller hatt krav på. Vært mye triggere, i form av flere faktorer. Mye isolasjon. En rekke fortvilelse.  Avslag på innleggelser grunnet bosituasjon og argumentasjon på at jeg har nok oppfølging fra personalet ved basen. Bare for å nevne noe.

Det som gjør at jeg har holdt ut ved å bo her i alle disse årene og faktisk greid å bo her, er takket være min helt enestående fantastiske beste venninne. Jeg vet helt ærlig ikke om jeg ikke hadde klart og bodd her om det ikke var for henne. Nei, helt ærlig så ville jeg nok ikke ha bodd her. Å ha beste venninna si som nabo, er og har gjort ting veldig mye tryggere for meg. Jeg vil ikke flytte fra tryggheten min. Hun er den som har gjort at jeg har klart å bo her alle disse årene. Hun har vært en klippe for meg alle disse årene. Å ikke skulle bo på samme plass som henne skremmer meg. Jeg er så vant til å ha henne i nærheten av meg. At jeg nå ikke skal ha bestisen min i nærheten gjør at jeg føler meg utrygg. Jeg vet også at besti føler det samme. Bare tanken på å flytte fra besti gjør at tårene renner i strie strømmer.

Om ikke alt for lenge skal jeg starte å pakke ned leiligheten. Lagre tingene mine til en periode til ei venninne. For en periode skal jeg bo til pappa, mens diverse praktiske ting tas hånd om. Og, jeg håper at disse praktiske tingene går gjennom. Får da er blir jeg eier av min egen leilighet. Min EGEN leilighet.

Selv om jeg mest mulig kommer til å få min egen leilighet, betyr ikke det at jeg ikke skal klare meg på egenhånd. Fortsatt skal jeg følges opp av hønemor-teamet som jeg inntil videre velger å kalle de. Hønemor-teamet består av 4 faste som skal følge meg opp når jeg flytter inn i den nye leiligheten, men også når jeg bor til pappa i en periode. Noe jeg setter uendelig stor pris på. Må bare finne ut hva jeg ønsker av hjelp av dette hønemor-teamet. Noe jeg syns er sykt vanskelig.

 Den tiden jeg har bodd her, har jeg mer eller mindre vært bevist på og ikke skrive om hvordan jeg bor. Mye på grunn av at jeg har skammet meg. Vært livredd for å bli forhåndsdømt. I over 10 år har jeg bodd i en leilighet med tilknytting til personale base 24/7. Om ikke lenge er den tiden over. Skal inn på det privatmarkedet som kommer til å bli utrolig spennende.  

Stressnivået mitt, tja det er gått til nye høyder. Dissosiasjonen og switching er ute av kontroll til tider. 

Må bare beklage om dette ble noe rotete.

Fått psykolog

Etter å ha søkt om psykolog både på dps og privat med utallig avslag på rekke og rad. Har jeg nå endelig fått time til en privat psykolog. Endelig er det noen som sier ja og ikke avviser. Enda er jeg overbevist om at dette er en drøm. Nei, det er ikke en drøm. Noe jeg har kjempet for vil komme til å skje. Det gjelder bare ikke å gi seg. 

Desember igjen

Så er det desember igjen. En tid på året hvor jeg strever som aller verst. Hvor minner fra fortiden kommer så strekt tilbake at jeg knapt enser det som foregår rundt meg. Tiltros for at jeg lever i min lille boble i desember, prøver jeg mitt aller meste for å skape en fin tid og bygge nye gode og fine minner. Som i år har jeg pyntet til jul for aller første gang i leiligheten siden jeg flyttet hit. Tanken har vært der, men jeg har ikke klart det før nå. Ganske stolt av meg selv. At jeg faktisk har greid å pynte litt til jul. 

Lånt fra Pixybay

Som tradisjon venter jeg alltid med å drikke den første julebrusen på 1.desember. Tror jeg begynte med den tradisjonen når jeg ble voksen. En annen tradisjon jeg har lagt til meg er at jeg kun spiser risengrynsgrøt i desember. Høres sikkert teit ut, og jeg vet ikke hvorfor det har blitt sånn. Den aller beste tradisjon jeg har innført og som er den viktigeste for meg er å feire juleaften hos bestis med pysj som juleantrekk (vi er ikke så nøye på å pynte oss i fine klær), god mat, Donalds jul og overnatting til 1.juledag. 

Det har ikke skjedd så mye i starten av desember. På 1.desember var jeg til bestis på julebrus. En etterlengtet tid som vi begge trengte. I år ser jeg på hele 7 julekalendere. Det er noe jeg gjør for å holde meg her og nå, om jeg får med meg noe særlig av det jeg ser på er noe annet. Det har vært ekstra tøft de siste dagene. Noe som kommer tydelig fram gjennom bilder, tekst osv. Det har blitt veldig lite av begge deler. Jeg er avhengig av en eller annen form for oversikt over uka for å vite hva som har skjedd. I vanskelig perioder slik som nå blir det vanskelig til tider. 

Dette ble bare rot, men jeg tror jeg avslutter. Hodet er ikke helt på plass. 

Struktur i hverdagen

Prøver alt jeg kan får å ikke tenke på den tiden av året som jeg har det aller tyngst. Den tiden av året hvor mange gleder seg til, er den tiden av året jeg gruer meg aller mest til. Etter min egen plan skulle jeg ha vært ferdig med julegavene for lengst. Allerede i august, senest i september. Slik ble det ikke. Har ikke kommet lengre enn til planleggingsfasen. Jeg må tenke at det er bedre enn ingenting. Målet nå er å være ferdig med de fleste av julegavene innen november tikker mot slutten.

Som jeg skrev i et tidligere innlegg prøver jeg å få mer struktur ut av dagene mine. Skal innrømme at det ikke er så lett å få det til alltid. Gjennom uka har jeg faste konkrete ting nesten hver dag. Selv om jeg har faste ting så si hver dag, hender det ofte at avtalene blir flyttet på. Men sånn er det jo. For meg er det viktig å ha små faste holdepunkter i hverdagen.

Samtale med primær her hvor jeg bor på mandager. Husarbeidssysler med bistand av personal, som oftest velger jeg bort denne. Gåtur med et bestemt personal, dette er nytt og ikke helt kommet i gang. Torsdag har jeg time til fysiotanten, verdens beste psykomotoriske fysioterapeut i mine øyner så klart.

Bildet er lånt fra Pixybay 

Dette var noen av mine faste holdepunkter i løpet av uka. Nå har jeg heller ikke tatt med alt, men dette er noe av det som er fast i løpet en uke.

Merker jeg skjemmes litt av å skrive om det, men har jeg egentlig behov for å skjemmes. Skal jeg skjemmes over at jeg har behov for hjelp selv om jeg bor i egen bolig som er tilknyttet personale.

Dette er ikke noe jeg har snakket så mye om. I alle fall ikke i blogg sammenheng. Fordi jeg nettopp er redd for å bli dømt. Men det er jo farlig å få hjelp. Nei, det faktisk ikke farlig. Alle behøver hjelp en eller annen gang i løpet av livet. Dessuten er planen klar, en dag skal jeg flytte over i min egen leilighet. Som jeg eier. Det er et mål jeg har og alltid har hatt. Nå er målet nærere enn noen gang tidligere.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no