Evig puslespill

Et puslespill hvor bitene er spett i alle retninger. Ingen hører hjemme noen steder. Noen av bitene er diffuse og uklare, mens andre er igjen dekket av fargeklatter. Fargeklatter av farger og fargeklatter av gråtoner. Det vil bli en reise hvor bitene i puslespillet mangler og skal samles sammen. Tanken skremmer meg noe fryktelig. Likevel må bitene letes opp og settes på plass.

Jeg er store deler av tiden på leting etter dem gjemte brikkene.

Brikkene som slår meg ut i redsel og inn dissosiasjon-univers.

Jeg er ikke vant til å gå å lete opp glemte brikker sammen med noen, og når det skjer så blir jeg svært usikker. Redd for brikkene som plopper opp. Da jeg ble fortalt at jeg ikke behøvde å gå alene og lete dem opp ble jeg svært så redd. For det er jo det jeg gjør.  Jeg er også livredd for hva brikkene inneholder og gjør jeg alt for å skyve innholdet i puslespillet unna. Jeg bruker så mye krefter på å skyve unna alt det brikkene inneholder. Og skulle ta tak i hva dem inneholder gjør så vondt at jeg går inn i dissosiasjons-univers.

At det blir mindre skummelt å møte brikkene sammen med noen er for meg helt fjernt og uvirkelig. Jeg blir fortalt at det ikke er farlig å møte det brikkene inneholder sammen med noen. Det blir mindre skummelt vist nok da men likevel er det så forbaska skummelt å skulle se og dele hva brikkene i puslespillet inneholder.

Vandrer rundt alene etter brikkene i et evig mørke som ingen ende tar. For hver brikke blir jeg mer usikker. Usikker på min eget liv. Om jeg virkelig har opplevd det brikkene forteller eller om det hele er en fiks idé som hodet forteller. En livlig fantasi. Får kanskje er det jeg nettopp har. En stor fantasi! Hele  meg er så usikker…

Et farvann av dissosiativt preg hvor jeg sliter med å holde meg tilstede her og nå. Jeg befinner meg alt for mye i fortidenskammer og lite i den virkelige verden. Selv når jeg er i den virkelige verden så blir jeg utrolig sliten, fordi jeg bruker så enorme krefter på å holde meg tilstede. Det gjør regelrett vondt å være i den virkelige verden fordi jeg gjør alt for og ikke havne i fortidenskammer.

Jeg liker ikke å være så dissosiert som jeg er, men jeg er enda reddere for å være tilstede og skulle kjenne på ting. Kjenne på følelser og tanker, som spesielt er knyttet til fortidenskammer.

Jeg er på et helt annet sted enn hva jeg har vært tidligere. Noe som sliter meg veldig ut. Jeg mer nære ting denne gangen og det gjør at jeg ofte forsvinner inn dyp dissosiering og ender ofte i kraftig switching. Og jeg blir fanget i noe jeg ikke vil være fanget i. Jeg har aldri vært så sliten i hele mitt liv noen gang.

I løpet av dem siste ukene har jeg berørt noen av brikkene som har vært gjemt i fortidenskammer.  Noen av dem har kommet flyvende i høy hastighet gjennom luften. Og jeg klarer ikke stoppe dem fra og komme susende.

Jeg var ikke gamle jenta

Da jeg vokste opp som barn ble jeg vitne til at mamma ble utsatt for vold. Vold av ulike slag. Seksuelt. Psykisk. Fysisk.

 Jeg var ikke gamle jenta første gangen ordene haglet. Ordene kom først. Ord som jeg har fortrengt, men som i den siste tiden har kommet fram igjen. Ord som gjorde meg så redd at jeg gjemte meg under dyna med dukken min.  De var fulle av hat og sinne! 

Ordene ble senere omgjort til slag og spark. Ikke så jeg hva som foregikk. Likevel hørte jeg slagene slå. Jeg gjemte meg da også under dyna. Stille og turte ikke å lage en lyd. Redd for å bli oppdaget at jeg satt der under dynen og lyttet. Jeg hørte høye sinte rop og sår gråt. Fort ble gråten borte. Slagene haglet mer om gråten ble hørt.

På et tidspunkt gikk jeg ut av rommet. Jeg var ikke mer enn 4-5 år. Jeg ble oppdaget og ble jaget i sengs med en gang. Dagene etterpå fikk jeg gaver fordi jeg hadde vært så snill og gått tilbake på rommet. Så snudde alt.. Jeg måte straffes. Fordi jeg hadde vært ulydig og kommet opp og forstyrret.

Jeg var ikke lenger bare en tilskuer, men ble selv med på en brutal og grotesk lek. 

 

Kompleks PTSD krever tid og ressurser

Psykologtidsskrift skriver i en artikkel at behandling av kompleks PTSD krever tid og ressurser. Videre innledningsvis i artikkelen nevnes det at dem er klar over hva gjentatte krenkelser fra de nærmeste gjør med et menneske. Samtidig er de klar over hva som skal til for at det skjer bedring. De skriver også at behandlingstilbudet ikke reflekter fagtilbudet.

Ja, det krever tid og ressurser for denne pasientgruppen. Mange som har andre diagnoser i tillegg til kompleks PTSD. Noe som vil gjøre behandlingsprosessen lengere og mer omfattende. Dessverre utgjøres det store forskjeller blant denne pasientgruppen. Noen får få timer med behandling kanskje opptil 12 timer, mens andre igjen får opptil 10 år eller mer i behandling. Innenfor dette har tidsrommet har du også de som kommer i mellom alt dette, men også dem som gis opp. De som ikke får videre tilbud. De som blir ansett som vanskelige i forhold til behandling. Da lurer jeg på hvis fagfeltet mener hva som skal til for at det skjer bedring hvorfor gir dem da opp denne prosentdelen. Er det fordi dem ikke orker å kjempe sammen med pasient? Er det å finne andre måter å jobbe på ikke en mulighet? Vil det å tenke utenfor boksen være en umulighet når en står fast i behandlingsforløpet? Skal en jobbe med traumepasienter så må man være villig til å tenke utenfor boksen og se bort i fra fagbøkene og ikke minst hva forsinkingen sier. Det som funker på en pasient funker ikke på den andre. Hver pasient er ulike og trenger hver sin tilnærming i behandlingen.

20 random fakta om meg

Må minst drikke en iskaffe hver dag.

Da jeg var liten klippet jeg tungebåndet fordi det var for tykt/stramt.

Har stammet siden jeg var rundt 10 år. Nå kommer stammingen kun fram når jeg er nervøs.

Helt siden 2013 har jeg hatt mobilen på lydløs. De få gangene jeg har lyden på er når jeg venter en viktig telefon.

Egentlig bruker jeg briller, siden jeg er nærsynt, men brillene har jeg ikke brukt på noen år nå.

Favoritt teen er lakris te fra Yogi Tea.

På grunn av svært høy angst har jeg knapt vært utenfor leiligheten de siste par årene. Dette er noe jeg jobber med iherdig med for å bryte.

Var en av dem som aldri skulle samle på mummikopper og nå er jeg selv en ivrig samler.

Har en svakhet for notatbøker. I det siste har jeg vært bevisst på å ikke kjøpe noen flere.

En morgen når jeg skulle lage matpakke til meg og store søsteren min, greide jeg å skjære tommelen på brødskjæremaskina. Våget ikke å vekke mamma og jeg gikk på skolen med blodig tommel. Tommelen har ingen synlige skader etter hendelsen. Jeg husker ikke hva som skjedde videre.

Av en merkelig grunn blir jeg trigget av knotteball. Spesielt om den er under foten. Jeg begynner å dissosierer.

Har spilt klarinett i korps.

Tror jeg har bortimot over 150 kopper. Regnet med mummikoppene.

Sover enten inntil veggen eller på ryggen.

De 10 siste årene har jeg bodd i en såkalt psykiatri bolig. Altså jeg har min egen leilighet og personalet i nærheten. Dette er noe jeg kan skrive mer om hvis det er av interesse.

Går ofte med forskjellige sokker. Som regel har jeg switchet når det skjer.

Favoritt fortellingene mine er; “Hvem skal trøste knøttet” og “Det usynlige barnet” 

Er det noe jeg liker så er det å gå på kafé, men om det fort blir for mange folk og høyt støynivå, fører det ofte til at jeg forlater kaféen før jeg hadde tenkt.

Elsker å ta bilder, men i løpet av de siste årene har speilrefleksen mer eller mindre ligget i fotoveska og samlet støv.

Lilla er absolutt favoritt fargen.

Gammel e-post

Slik kunne en mail mellom meg og min tidligere psykolog se ut. Jeg har fått lov til å dele mine egne e-poster til henne og noen av hennes utsagn. 

Forvirret 

“Jeg forsøker å ikke lytte til de destruktive delene. Men hvordan skal jeg greie å la være når dem roper hele tiden. Stadig dukker det opp skrevne ark med forskjellige typer skrift rundt omkring som jeg ikke husker å ha skrevet. Hele meg vil rope, men lyden kommer ikke ut. Akkurat nå gjelder det å holde seg til stede. Mye av tiden forsvinner. Tårene triller.

Du jobbar hardt Kine! Det er mykje inni deg som du helst ikkje vil ha der. Det er tungt å prøva stenga alt ute. Det trengjer seg på. Og ja, prøv og hald deg til stades i her og no, men om du klarer er det også fint om du gir litt anerkjennelse til at det smertefulle også er ein del av deg. Uff, no skriv eg vel ting som er svært vanskeleg for deg å lesa og ta i mot. Eg synest uansett du er tapper!

Ja, det var tungt for meg å lese og ikke minst ta imot det du skrev. Men samtidig trengte jeg det også. Tror jeg i alle fall. Anerkjennelse er noe jeg ikke er så god på. Jeg er ikke god på det i hele tatt”. 

Et snørete hei

Blitt en stund siden sist og jeg starter mai med å være kraftig forkjølet. Heldigvis er jeg ikke forkjølet ofte, men igjen når jeg først blir rammet av forkjølelse etc. så sitter det gjerne i en god stund. Noe jeg ikke håper er tilfelle denne gangen her.

Å være fysisk syk er en stor trigger og som fører til en del vonde minner fra barndommen. Mulig svaret ligger et sted i at jeg ofte måte spille syk da jeg var barn under overgrepene jeg ble utsatt for. Sine vennlig leker som overgriper kalte dem.

Blir dessverre et kort innlegg fra meg denne gangen. Formen må pleies selv om det ikke er så lett å ta vare på seg selv.

PS: Om det er noe du vil at jeg skal skrive om i forhold til dissosiativ lidelse eller om meg selv eller om det er noe annet du vil jeg skal skrive om, så er det bare å legge igjen en kommentar i kommentarfeltet eller legge igjen en beskjed til meg på bloggen sin facebook side.

Et personlig innlegg

Redselen og kvalmen vokser alt for fort. Det jeg nå skal skrive er så personlig og så vanskelig for meg at jeg ikke en gang vet om jeg klarer å poste dette innlegget. Jeg vet ikke en gang om jeg greier å skrive, tiltross for at jeg har skrevet om det tidligere, men da har jeg ikke nevnt med konkrete ord hva det har dreid seg om. Mer eller mindre gått rundt grøten. Nå har jeg tenkt å være ærlig. Fordi jeg tror det er viktig at flere får vite hvordan psykiatrien opptrår i enkelte situasjoner. Hvor forbanna jeg har vært på meg selv, men at jeg heller skulle ha vært sint på psykiatrien som gjorde en så uendelig stor feil. En feil som fikk konsekvenser for behandlingen min og fortsatt for konsekvenser for behandlingen jeg har krav på i dag. Noe som igjen fører til at jeg nok en gang skylder alt på meg selv. Når ikke en gang feilen ligger hos meg.

På høsten 2014 fikk jeg fjernet pu-diagnosen etter mange år. Det skulle 3 dager med testing til og resultatet var at jeg ikke kom under den diagnosen og ALDRI skulle ha vært plassert der i utgangspunktet. Jeg hadde en gjennomsnittlig normal IQ.

Så hvorfor hadde jeg fått pu-diagnosen i utgangspunktet. Da jeg først kom inn i psykiatrien så sa jeg ganske lite. Så si all kommunikasjon gikk på ja, nei, vet ikke, risting på hodet, nikke på hodet og trekke på skuldrene. Samt jeg gjorde det dårlig på tester. Det er kanskje ikke så rart, når en redd og har angst. Etter en stund ble det også oppdaget at jeg hadde ADHD uten den hyperaktive delen. Jeg begynte på medisiner for det og begynte å prate. En magisk dør hadde åpnet seg. Å svare ja, nei eller vet ikke, var ikke lenger en del av repertoaret, selv om det fortatt var en del av det. Fordi det var så innebygd. Men jeg pratet mer. Kunne si hva jeg mente. Likevel ble pu-diagnosen stående.

Og den ble stående. Ingen i psykiatrien ga tegn til å ville få den fjernet enda alle var sjokkerte at jeg hadde fått en slik diagnose. Så diagnosen ble stående i mange år, noe som gjorde at jeg ikke var behandlingsdyktig for poliklinisk behandling. Det var ikke før høsten 2014 at noen endelig satte foten ned og tok tak i for å få diagnosen fjernet. Jeg er den personen evig takknemlig. Får kort tid etter fikk jeg poliklinisk behandling ved traumepoliknikken hvor jeg da gikk i 2 ½ år.

Men…. etter 2 ½ år som poliklinisk pasient skulle behandler slutte og jeg fikk heller ikke videre behandling ved traumepoliknikken på grunn av manglende framgang. 1 år senere søkte jeg meg inn på nytt, hvor jeg da fikk avslag med beskjed om at jeg hadde fått nok behandling og at jeg heller ikke hadde nyttiggjort meg av behandlingen som jeg hadde fått tidligere, samt jeg ikke hadde hatt bedring.

I flere år fikk jeg avslag på grunn av min tidligere pu-diagnose og nå har jeg fått nok behandling plutselig? Jeg forstår det ikke. Nei, jeg har ikke fått den behandlingen jeg har hatt krav på. Altså jeg har vært innlagt på traumeopphold. Hvor jeg da har visst 100 ganger så mye bedring enn hva jeg har gjort på mine innleggelser på dps døgn. Men fordi jeg har strevd veldig i ettertid så regnes ikke det som bedring. Er i alle fall det jeg føler.

Jeg er en person som trenger tid på å bli trygg. Noe mange av de som jobber i psykiatrien ikke helt forstår. Det jeg sitter med er at de har en forventing om at man skal åpne seg opp fra dag en av. Jo desto fortere du åpner deg jo bedre er det. Faktisk vet jeg ikke hvor mange ganger jeg har fortalt til de som jobber i psykiatrien at vi som kommer dit er så forskjellig.

Igjen har jeg søkt om poliklinisk behandling, men jeg tør ikke å ha de store forhåpningene.

Vet jeg ikke hvor jeg skal begynne.

Helt ærlig så vet jeg ikke hvor jeg skal begynne. Om jeg i det hele tatt skal la fingrene hamre løs på tastaturet og la de få fritt utfall til å begynne å forfatte hvordan det er å være meg på nåværende tidspunkt.

I dag hadde jeg planer om å dra på kafé for å en forandring fra min faste plass i sofaen og variasjon i omgivelsene til å få ny inspirasjon til skrivingen. Noe kafé besøk ble det ikke, men jeg trøster meg med at det ble en kopp med te, sådan lakris te fra Yogi Tea (som da er favoritt) i ny favoritt mummikopp. For å gjøre det ekstra koselig har jeg tent levende lys og hører på Harry Potter.

Tid og sted henger ikke sammen og jeg velger derfor å avslutte tiltross for at jeg har mer på hjertet. Noen ganger blir det bare sånn. Jeg må rett og slett legge fra meg skrivingen før noen av delpersonene stepper inn her.

Kroppen og hodet lar meg ikke hvile

Innlegget er over to dager.

I dag skal jeg hvile sier jeg til meg selv høyt. Slik som jeg sa i går og dagen før der igjen, men jeg har ikke klart å hvile. Hodet lar meg ikke hvile, selv ikke kroppen lar meg få lov til å hvile. Her forleden dag sendte jeg tekstmelding til fysiotanten å beklaget for at jeg ikke hadde fått til å ta vare på meg selv og hvile ”lade” slik som hun rådet meg til å gjøre fram til neste time, og jeg håpet også at hun ikke var sint fordi jeg ikke tillot meg selv å hvile ”lade”.

Nå som jeg sitter å skriver dette, så kverner hodet på hva jeg burde ha gjort istedenfor. Som å ta oppvasken, for hånd. Ta badet. Henge opp klærne når vaskemaskina blir ferdig. Sette på ny maskin med klær. Gå ut med søpla. Lage middag = trosse kjøkkenangsten. Pakke ned kopper og fat en ikke lenger bruker og som bare tar plass i kjøkkenskapene. Så mye som skal gjøres.

Men i dag trenger jeg å hvile. Jeg må tillate meg selv å hvile i dag. Tiltross for at innsiden roper noe annet. Får jeg har holdt det gående i en uke. Kanskje lenger. Med meg finnes det ingen mellomting. Det er enten eller. Nå holder jeg det gående. Gjør en hel del. Føler jeg klarer det aller meste. Helt til jeg kollapser og ikke klarer noe som helst. Å finne en gyllen middelvei er noe jeg sliter veldig med. Derfor må jeg hvile i dag. Selv om innsiden skriker at jeg må pushe meg selv litt til.

Timene har fløyet avsted og det har plutselig blitt en ny dag.

Min plan om å hvile ”lade” gikk bokstavelig talt i vasken. Faktisk begynte jeg å styre allerede fra jeg stod opp. Prøvde å si til meg selv hele tiden at det er i orden hvile. At jeg kan ta en hvile dag, sånn at jeg ikke går på en smell nok en gang. Skulle bare ønske at innsiden forstod at det er lov til å hvile. Ikke minst finne en balanse gang.

Ny dag og nok et forsøk til å hvile. Denne gangen skal jeg ikke si til meg selv at jeg skal hvile. Heller ikke si til andre at jeg skal hvile. Det jeg heller skal gjøre er å forsøke mitt beste for å kunne klare å hvile ”lade”.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no